Firing er vår fredagsprofil, men Bøkebloggens Morten Bakkeli har også intervjuet henne. En stor takk til Cecilie Hov, som tjenestegjorde som Bøkebloggens sjåfør da vi tok bilder i Sandefjord. Hun har også tatt bilde av bokomslaget.
Signe Weitemeyer Firing. Foto: Elisabeth Figenschou Jølstad.
– Signe Weitemeyer Firing, din historiske roman Madam Nergaard ble lansert på Hjertnes kulturhus 30. august i år. Du debuterte med en diktsamling i 2014. Du skrev i 2014 også en artikkel om din mors familie og i 2016 en artikkel om onkelen Knut Neergaard i tidsskriftet Broen, som blir utgitt av Aasgaardstrand og omegn historielag. Din nye bok er utformet som en dagbok. Skrev din tippoldemor, Anne Elise Nergaard, dagbok? Kan du også fortelle litt om deg selv?
Foto: Cecilie Hov
Anne Elise skrev ikke dagbok. Det er jeg som har skrevet hele historien i dagboks form. Jeg har ut fra to av sønnenes skriverier og to døtres brev samlet hendelser og historiske begivenheter og lagt på tanker og følelser jeg har tillagt Anne Elise. Og jeg vet ikke om hun i virkeligheten var en skrivende person. Jeg vet imidlertid at hennes onkel Claus Frimann var en kjent dikter. Og hennes far skrev også dikt.
Jeg debuterte med en diktsamling, og min mor og onkel skrev også gjerne dikt, så det ligger til familien. Min onkel var særlig slektsinteressert, og der kommer nok min interesse fra.
– Du bodde de tre første årene av ditt liv i Stavern. Husker du noe fra denne perioden?
Jeg husker ikke stort fra årene i Stavern, men idet familien flyttet til Sandefjord ble jeg sendt på sykehus for å ta mandlene. Og det husker jeg, og det var farmor (Signe Elisabeth Weitemeyer fra Larvik) som hentet meg, og vi tok toget til det gule huset i Buengveien i Sandefjord. Farmor hadde sorte kåpe, sort hatt og sorte hansker.
– Har du også tillatt en viss form for kunstnerisk frihet i romanen av litterære hensyn?
Jeg har hatt stor kunstnerisk frihet i å gi følelser og meninger til Anne Elise.
– Hvor lenge har du brukt på boken?
Madam Nergaard har jeg brukt ca. 2,5 år på.
– Hva tror du Anne Elise hadde sagt om at du i 2025 hadde delt hennes tanker og livserfaringer med fremmede mennesker?
Hun ville kanskje satt pris på å bli løftet frem. Hun likte å lese, bestilte bøker og tidsskrifter. De kom sammen med aviser når posten ble levert til øya og gården.
– Tror du at du at Anne Elise også har noe å si til dagens moderne og frigjorte kvinner?
Anne Elise er én av de kvinnene som gjorde en formidabel jobb i en tid da det ikke var forventet av henne. Hun tok ansvar når livet krevde det. Slik som mange kvinner langs kysten måtte. De fortjener å bli løftet og sett.
– Har du en spesiell målgruppe med romanen?
Målgruppen er historieinteresserte, slektsinteresserte, bokelskere og etterkommere etter madamen. Og selvsagt min egen familie. Det er fint å kunne noe om fortiden og dem som levde før oss.
– Når Anne Elise skriver om sine ungpikesvermerier for Christian Fredrick går mine tanker umiddelbart hen til Jane Austens Stolthet og fordom og Elisabeth Bennets svermerier for Mr. D’Arcy. Har du tenkt i liknende baner?
Jeg har ikke tenkt på Jane Austen, kun at flere har nevnt det i ettertid. Leste Stolthet og fordom i sommer, da Madam Nergaard var ferdig.
– Et morsomt poeng, som Anne Elise kommer tilbake til flere ganger, er at hun er redd for å ende opp som jomfru, slik som Ane: «Da må jeg kan hende nøye meg med å synge salmer og ikke kreve all verden av livet.»
Gammel jomfru er som et gammelt spinster, og Anne Elise ville helst ha et familieliv med den status det gir og gleden som barn gir.
– Anne Elise mister sin førstefødte, en gutt, da han bare er én uke gammel. Hun spør da: Hvordan kan Gud være så hard mot meg? Hun har også et stigende sinne mot Gud. Anne Elise blir tidlig enke. Hun mister senere en datter, som bare blir 18 år gammel. Det er også en tid hvor Anne Elise nekter å gå i kirken, men hun finner tilbake til troen igjen. Er dette også en bok om tro og tvil?
Ja, boken er også en bok om tro og tvil. Anne Elise er oppvokst i et prestehjem. Hun støtter seg til presten, men tviler sterkt når hun rammes av død og ulykke. Det er en kamp i henne for å beholde troen.
– Selv om Anne Elise mister to barn og sin ektemann, er det likevel ikke tungsindig lesning. Kan du kommentere det?
Livet skjer med Anne Elise, hun må stå i det. Hun kan ikke gi opp, hennes livsoppgave er å oppdra barna og gi dem utdannelse og mulighet for et godt liv. Hun ser fremover.
– Sønnen Oluf Severin fikk barn utenfor ekteskap med to ulike kvinner. Isak fikk også barn utenfor ekteskap. Anne Elise ba sønnene om å ta ansvaret for det de hadde gjort, og hun fordømte ikke kvinnene. Anne Elise sørget også for barnebarna til sønnene hennes kunne gjøre det.
Sønnene har flyttet ut, lever sine liv, men de kommer fra storgården, har stor respekt, jentene som får deres barn er tjenestejenter og har ingen rettigheter. Men Anne Elise ser deres dårlige odds, hun har sett hvordan de kan slite seg gjennom livet med en løsunge på slep. Og viktigst, de er hennes barnebarn. Hun tar ansvar selv om sønnene helst vil vri seg unna.
– Forfatteren Olav Duun var født på Jøa. Han flyttet til Botne i Vestfold i 1908. Har du lest bøkene om Juvikfolket?
Jeg har tidligere lest hans seks bind om Juvikfolket, der handlingen utspiller seg på Seierstad gård på Jøa! Det er gården til madam Nergaard.
– Har du planer om å skrive flere bøker?
Ja, jeg skriver videre. Neste bok er også en historisk roman. Denne gang fra Vestfold.
Takk for at du ville stille opp i dette intervjuet.
Her er ukas artikkel:
Signe Weitemeyer Firing (født 11. august 1956 i Stavern) er forfatter, tidligere barnehagelærer og adjunkt.
Foreldrene var ingeniør Finn Harald Weitemeyer (1917–1993) og Eva Brita f. Nergaard (1920–2007). Faren ble født i Danmark, men bodde ifølge folketellingen 1920 på «Solhaug» i Nanset. Senere bodde han i Nansetgata 36 i Larvik. Finn Harald Weitemeyer ble i 1934 meddelt norsk statsborgerrett. Moren ble født i Kristiania, men flyttet i 1922 sammen med foreldre og to brødre til Åsgårdstrand.
Signes barndomshjem var Larviksveien 147 i Brunlanes. Finn Harald Weitemeyer kjøpte i 1959 eiendommen «Åsly» (Buengveien 5) i Bugården, slik at datteren Signe er oppvokst i daværende Sandar kommune.
Buengveien 5 i 1960-årene. Bilde stilt til disposisjon av Signe Weitemeyer Firing
Signe giftet seg med student på Handelshøyskolen i Bergen, Hans Jørgen Firing (1956–), i Sandar kirke 30. juni 1979. Han ble født i Danmark, men flyttet til Horten da han bare var noen uker gammel. Sammen har de fått fire døtre.
Ekteparet kjøpte i november 2024 den ene av de to leilighetene i sveitservillaen «Castberggården».
Hjertnespromenaden 13. Foto: Morten Bakkeli
Signe var én av de medvirkende i russerevyen Naar de røde vaagner, som hadde premiere i Teaterlokalet 10. januar 1975.
Hun tok i vårsemesteret 1980 eksamen grunnfag ved pedagogikkseksjonen på Norsk Lærerakademi for kristendomsstudium og pedagogikk i Bergen. Signe var hjemmeværende da barna var små. Hun jobbet på en barnehage i Bergen 1978–1981 og var pedagogisk leder i den kommunale Vardenlia barnehage i Sandefjord cirka 2004–2018, der hun var sammen med de aller yngste. Signe synger i Vestfold Operakor og danser klassisk ballett. Hun har vært kostymeansvarlig for Ballettskolen Sandefjord og Vestfold Operakors oppsetning av Emerich Kalmans Czardasfyrstinnen, som ble satt opp på Hjertnes Kulturhus 22., 23. og 24. oktober 2021.
I 2014 utkom på LYST forlag diktsamlingen I barnehagen min, som inneholdt 50 dikt. Omtale fra forlaget: «Forfatteren har i denne boken kost seg med å skildre livet i barnehagen som enkeltstående bilder i verseform. Disse små poesidryppene vil garantert treffe foreldre som har barn i barnehage. Foreldrene vet ikke alltid hva barna opplever i løpet av dagen, og disse diktene skildrer barnehagedagen fra innsiden, sett fra barnets ståsted. Gjennom lek og alvor inviteres leserne inn i barnehagebarnas verden og hverdag.» Boka ble illustrert av datteren Kristine Weitemeyer Firing, som er grafisk designer. Signe hadde testet versene på personalmøter, venninnekvelder og for sine fire døtre.
Signe har i 2014 også skrevet en artikkel om sin mors familie og i 2016 en artikkel om onkelen Knut Neergaard i tidsskriftet Broen, som blir utgitt av Aasgaardstrand og omegn historielag.
Den historiske romanen Madam Nergaard – om Signe Weitemeyer Firings tippoldemor som i første halvdel av 1800-tallet bosatte seg på øya Jøa utenfor kysten til Nord-Trøndelag – ble lansert på Hjertnes Kulturhus 30. august 2025.
Signe har i 2025 jobbet i ti år som frivillig i Fjorden Sanitetsforening med å lære innvandrer- og asylsøker-kvinner norsk. Hun mottok i januar 2019 foreningens ildsjelpris.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
