Komiker Tony André Korstvedt Olsen: Nå er Teaterhuset Munken satt på kartet – igjen!

– Tony André Korstvedt Olsen feiret sin 40-års dag fredag 16. januar med å opptre som komiker på Munken. Når planla du det, og hvorfor som komiker, og ikke som sanger?

Jeg booket Munken omtrent ett år i forveien og jobbet lenge i det skjulte for å finne ut om dette i det hele tatt lot seg gjøre. I ettertid ser jeg at neste gang bør jeg ha flere hoder – og definitivt flere armer og bein – med på laget. Men da holder det nok med én dag.

Det som gjorde denne helgen spesiell, var at jeg også inviterte 120 venner og familie til lukket selskap lørdag. Det ble et forrykende dinnershow, ledet av toastmaster Roy Hogstad i over tre timer. Etterpå spilte et av Norges største talentband, Utlaav, før kvelden ble rundet av med DJ.

Jeg har vært konferansier i mange sammenhenger og toastmaster i bryllup, og har aldri vært redd for å ta ordet. Men å skrive manus helt alene, lære det utenat og samtidig få folk til å le – det er et håndverk. Og den smerten hadde jeg faktisk lyst til å utsette meg selv for, bare for å finne ut om dette er en arena jeg har noe å bidra på.

Og hvis jeg skal ta tilbakemeldingene jeg har fått siden fredag på alvor, så virker det som jeg har det.

Hvorfor jeg ikke ble sanger? Godt spørsmål, hehe. Det ble faktisk litt sang på lørdagen – så mye at jeg ikke hadde stemme igjen på mandag. Men hvem vet? Kanskje begge deler kan kombineres etter hvert.

– Vil du beskrive hvordan det er å være komiker?

Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli utsolgt 80 dager før showet, så dette gikk langt over all forventning. Det var et stort arrangement, og helt umulig å gjennomføre uten alle de fantastiske frivillige som hører til på Teaterhuset Munken.

Jeg har hatt et nært forhold til Munken hele livet – fra mormor som hadde barnetimen i Radio Larvik, til filmpremierer som Løvenes konge og Titanic. I flere år har jeg også vært frivillig rundt barne- og ungdomsteateret der.

Jeg har nesten ikke rukket å la alle tilbakemeldingene synke inn ennå. Det har vært et enormt trykk av hilsener, meldinger og ønsker om mer show. Jeg er både ydmyk og takknemlig. Og særlig etter showet og premierefesten fikk jeg faktisk følelsen av å være en liten rockestjerne – i hvert fall for én kveld. Det var veldig mange som ble igjen på Munken, og stemningen var helt elektrisk.

– Jeg vet at du har jobbet i Nye Radio Larvik, slik at du har brukt stemmen din offentlig, men er dette første gang du har opptrådt på en scene?

I dette formatet, og med ferdig manus, er dette første gang. Jeg har brukt stemmen som verktøy i mange år gjennom jobb og verv, blant annet som fast konferansier for Torstrand-dagen i Moa i åtte år.

Men stand up kan ikke sammenlignes med det. Her er det håndverk, øving, justering – og til slutt pugging. Jeg startet med rundt 40 sider materiale, som jeg kokte ned til 18 sider til showet jeg kalte 4–0 til pause. Jeg spilte inn delene jeg skulle bruke og hadde dem som lydfiler på repeat de siste ukene. Familien ble sikkert også litt utsatt for det.

– Var du nervøs? Du opptrådte vel mest for personer du kjenner.

Jeg gikk inn i «bobla» allerede onsdagen før showet, og da kjente jeg definitivt på nervene. Samtidig var det så mye som skulle på plass at jeg egentlig ikke rakk å bli ordentlig nervøs før det hele var i gang.

De siste fire timene før show sto jeg på scenen og kjørte gjennom tekstene, testet lyd, timing og samspill med det som skulle skje på skjerm. Dette hadde vært helt umulig uten en så dyktig produsent og lydmann som Teddy Dammen – han fortjener en stor takk.

– Du opptrådte vel mest for personer du kjenner. Tror du det hadde vært enklere for deg å opptre for personer du ikke kjenner?

Det var mye familie og venner, men også veldig mange jeg ikke har noe forhold til. Jeg snakket med dem backstage om nettopp dette før showet. Jeg føler det ga meg en ekstra trygghet med at det var mange kjente (som forhåpentligvis ville meg godt). Jeg hadde tatt utfordringen for helt ukjente også.

– Stand up-komikk oppstod i britiske music halls på 1800-tallet. Der kunne misfornøyde tilskuere kaste egg og råtne tomater mot komikere som de ikke syntes var morsomme. Fryktet du noe slikt?

Hehe, nei – jeg vurderte ikke hjelm. Men jeg var naturligvis spent på mottakelsen fra salen. Heldigvis fikk jeg en enorm velkomst da jeg kom ut på scenen, og derfra forsvant nervene. Da var det bare å holde seg til manus og nyte responsen.

– Det heter seg slik at komedie er det eneste yrket der stillhet føles voldelig. Etter det jeg har forstått, så var det ingen stillhet, men en stor respons?

Ja, her må jeg virkelig takke alle de 389 som hadde sikret seg billett. Det kunne nok vært solgt langt flere. Jeg tror jeg hadde et sted mellom 200 og 300 anrop inn og ut på telefonen fra onsdag til fredag. På et tidspunkt måtte jeg sette telefonen på flymodus – rett og slett for å få gjort noe som helst.

– Hvilke inntrykk håpet du at publikum skulle sitte igjen med etter at de forlot Munken?

Først og fremst håpet jeg at folk skulle ha hatt en skikkelig trivelig kveld – med latter, litt galskap og en hyggelig premierefest i ærverdige Munken. Og det føler jeg virkelig at vi fikk til.

Det var et titalls frivillige på jobb denne fredagen, og de sørget for full klaff og en kjempesuksess.

– Du har ført opp komiker på din Facebook-profil, og det antyder kanskje at dette ikke var et enkelttilfelle?

Dette ga definitivt mersmak. Jeg kan røpe at det er ting på tegneblokka, men jeg skal være forsiktig med å avsløre noe nå. Jeg er fortsatt i lykkerus og vil gjerne sutte litt på denne karamellen før jeg bestemmer veien videre.

Men et politisk korrekt svar er helt klart ja – jeg har lyst til å gjøre mer. Nå vet jeg hvor mye planlegging og øving som kreves, og jeg har også fått opptak av hele showet som skal analyseres. Samtidig er det publikum som bestemmer. Vil de se mer, så skal de selvsagt få mer.

– Har du vurdert å si opp stillingen som senior-salgsrepresentant hos Avonova? Da må du vel skaffe deg en manager?

Hehe, jeg fleipet litt med det i talen på lørdag. Men nei – jeg er godt bundet til masta hos arbeidsgiveren min, så de kan være helt trygge. Jeg forlater ikke skuta etter ett show.

Jeg er nokså realistisk av meg. En tidligere sjef pleide å si: Én gang er tilfeldig, to ganger er en trend. Så dette får vi eventuelt komme tilbake til ved en senere anledning.

– Det sies at en komiker kun er en person som sier sannheten raskere enn andre, og at det å være komiker betyr å få betalt for å si det alle andre tenker. Er du enig i disse karakteristikkene?

Jeg har egentlig ikke rukket å reflektere så mye over det ennå. Men for meg handler det først og fremst om å underholde. Hvis folk betaler for å se showet ditt, har du et ansvar for at de går hjem og føler seg godt underholdt.

– Er vitsene dine blott kun til lyst, eller har du også en dypere mening med dem? Bruker du satire?

Alle historiene jeg delte på Munken har sitt opphav i mitt eget liv. Og ja – satire er absolutt en ingrediens i standup, slik jeg ser det.

– Den engelskfødte amerikanske komikeren Bob Hope hadde et team av vitsemakere til å skrive for seg. Skriver du vitsene dine selv?

Ja – alt er skrevet av meg selv.

– Prøvde du dem ut på forhånd på samboeren din Stine, din familie eller arbeidskollegaer?

Siste lørdagen før showet fikk jeg testet deler av materialet i et 50-årslag i Stavern. Det var en gjeng som traff målgruppen godt, og responsen var veldig fin. Jeg gjorde noen små justeringer på timing etter det. Det var nyttig – og betryggende.

– Noen komikere hevder at kravet om å være politisk korrekt undergraver ytringsfriheten og evnen til å utfordre grenser. John Cleese har sagt at det kan kvele kreativiteten. Da du gikk igjennom stoffet på forhånd, tenkte du på om noen av vitsene ville fornærme enkelte mennesker?

Absolutt. Jeg ønsker ikke at noen skal føle seg såret, selv om man beveger seg litt på kanten. Den beste satiren er ofte selvironi – og å drite litt ut seg selv. Det har jeg ingen problemer med.

– Mener du at det er enkelte temaer som er for alvorlige til å spøke med? Dødelige sykdommer, handikapp, religion?

Jeg var ikke innom noen av disse temaene i showet. Generelt mener jeg at det meste kan spøkes med hvis settingen er riktig. Men igjen – ingen skal sitte igjen og føle seg såret.

Samtidig finnes det krenkekor overalt. Jeg spurte fra scenen om krenkekoret var til stede, og da jeg ikke fikk noe svar, var det bare å gi gass.

– Hvilke norske og utenlandske komikere ler du av?

Jeg har vært flere ganger i London og hørt Chelsea Hart, som er både drøy og veldig morsom. Hun arrangerer også standup-kvelder på puber hvor komikere tester nytt materiale.

Når det gjelder norske komikere er jeg ganske altetende. Vi har utrolig mange kjente og ukjente underholdere som får meg til å le.

– Hvilket forhold har du til eldre norske komikere som Arve Opsahl, Leif Juster og Rolv Wesenlund?

Dette er kunstnere jeg kan se igjen og igjen. Mye av det de laget er tidløst og like underholdende i dag. Alle tre er store forbilder. De såret sjelden – om noen gang – med humoren sin. Det er absolutt noe å ta med seg, lytte til og lære av.

– Intervjueren kan avsløre at han opptrådte som standup-komiker sammen med en klassevenninne på en klassefest på Torstrand skole i 1970-årene

Kanskje vi skal reise på turné sammen?

– Da får du dra vitsene, så får jeg dra det andre.

Her kan dere høre en liten video fra forestillingen på Munken.

Bøkebloggen ønsker deg lykke til videre med karrieren som stand up-komiker.

Morten Bakkeli

 

Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.

* Følg Bøkebloggen på Facebook *