Oppvaskmøte – eller enda et spill bak lukkede dører?

Det varslede oppvaskmøtet i kommunestyregruppa burde være en anledning til å rydde opp. Ikke bare i en konkret sak, men i en politisk kultur som over tid har utviklet seg i feil retning.

Når varaordføreren beklager overfor samarbeidspartneren etter kaoset i kommunestyret, samtidig som egne representanter får vite om beklagelsen gjennom media, er det ikke bare en sak om uenighet. Det er et spørsmål om ledelse, åpenhet og respekt for demokratiske prosesser.

Jeg må dessverre si at jeg ikke er overrasket!!

Jeg vet hvordan det oppleves når beslutninger tas bak lukkede dører, uten saklig begrunnelse og uten forankring i lov og vedtekter. Jeg ble selv ufrivillig kastet ut av et utvalg, uten saklig grunn og uten at kommunelovens grunnleggende prinsipper om forsvarlig saksbehandling ble fulgt. Når man først har erfart en slik behandling, kjenner man igjen mønsteret: manglende dialog, manglende mulighet til å imøtegå påstander, og maktbruk som ikke tåler dagens lys.

Det som nå utspiller seg, er ikke bare en konflikt om barnehagesalg eller samarbeid. Det handler om hvordan politisk makt forvaltes. Når folkevalgte får beskjed om at det vil komme «konsekvenser» fordi de stemmer etter egen overbevisning, og når interne prosesser igangsettes uten at de det gjelder engang blir kontaktet, beveger vi oss bort fra legitim politisk uenighet og over i maktdemonstrasjon. Da må vi stille spørsmålet om kommunelovens prinsipper om åpenhet, forsvarlig saksbehandling og respekt for det enkelte verv faktisk etterleves.

Det er en ukultur i Larvik-politikken som må tas på alvor. En praksis der man går bak ryggen på hverandre for å sikre politisk kontroll og posisjon, i stedet for å ta uenigheten i åpent lende. En kultur hvor dissens oppfattes som illojalitet, og hvor makt brukes til å disiplinere fremfor å bygge tillit. I et levende demokrati må det være rom for reell uenighet, også internt. Hvis ikke reduseres folkevalgte til stemmeknapper.

Oppvaskmøtet bør derfor handle om mer enn én enkelt sak. Det må handle om hvorvidt vi faktisk har ryddige og transparente prosesser når verv og tillitsposisjoner vurderes, om det finnes reell ytrings- og stemmefrihet i gruppa, og om makt utøves med respekt for både lovverk og mennesker. Politisk makt er ikke privat eiendom. Den er lånt av velgerne, og den forplikter.

Når makt brukes på en måte som undergraver tillit, åpenhet og rettssikkerhet, er det ikke de som stiller spørsmål som er problemet. Da er det ledelsen som må se seg selv i speilet. I enhver organisasjon finnes det et punkt hvor ansvar må tas. Dersom man ikke evner å forvalte makt på en måte som styrker fellesskapet og demokratiet, bør man vurdere om man fortsatt er rett person i vervet.

Oppvaskmøtet må bli et reelt oppgjør med ukulturen. Hvis ikke vil tilliten fortsette å svekkes , – både internt og blant innbyggerne vi er valgt til å representere. Det holder ikke med beklagelser i kulissene. Det som trengs nå, er åpenhet, redelighet og vilje til å rydde opp på ordentlig.