Jeg forbinder ofte 17. mai med sangene «Syttende mai er jeg så glad i» av Margrethe Munthe og «Vi ere en nasjon, vi med» av Henrik Wergeland. Jeg husker at vi i klassen lurte på hva en alen var, og da svarte klasseforestander Østby at det var et eldre norsk lengdemål.
Morten Bakkeli i 1981. Foto: privat
Den eldste 17. mai jeg husker, er den i 1967. Da hadde mor kjøpt seilerjakke, hvit skjorte og mørkt slips til meg. Tenk å gå med slips da gitt. Jeg følte meg stor og sto lenge og så på meg selv foran speilet i stua. Dagen ble feiret i Bøkeskogen.
Mor hadde kjøpt helt andre klær til meg 17. mai året etter: En oransje fløyelsdress og hvit skjorte med rysjer, ikke ulik den som Odd Børre hadde på seg da han framførte «Stress» i Melodi Grand Prix. Grunnen til at moten hadde endret seg så mye, skyldtes «flower power», «summer of love» og den psykedeliske «hippiekulturen». Denne dagen ble også feiret i Bøkeskogen.
Bøkeskogen Foto:Bøkebloggen
Jeg tror det var i 1971 eller 1972 at min far fortalte at han skulle kjøpe 17. mai-klær til meg hos Ole Olsen i Sandefjord. Jeg ble med ham i bilen. En kvinnelig ekspeditør fant fram en lyseblå jakke og sa at skrikende gule bukser ville passe utmerket til den. Da jeg kom hjem med klærne, sa mor: «Det er 17. mai. Du kan ikke se ut som om du er kledd i det svenske flagget». Mor fikk byttet buksene mot bukser i en passende farge. På 17. mai tok hun bilder av meg i disse klærne.
For å være ærlig var jeg ikke så veldig glad i å gå i 17. mai-tog. Jeg likte heller å beskue toget fra en fast plass utenfor «Lillefrukten» i Storgata. Jeg tror jeg bare gikk én gang i toget på Torstrand skole, én gang på Mesterfjellet skole (i 9. klasse) og én gang på Larvik gymnas (i russetiden).
«Lillefrukten». Foto: Morten Bakkeli
Dette hendte i begynnelsen av 1970-årene. Noen dager før 17. mai sto jeg opp om morgenen med røde prikker over hele brystkassen. Dr. Johnsen, som hadde kontor i Melsombygget på Nanset, fortalte at jeg hadde røde hunder og måtte oppholde meg innendørs på 17. mai. «Dr. Johnsen», bønnfalt jeg, «kan jeg ikke få lov til å se på 17. mai-toget fra bilen?». Det kunne jeg. Det var den mest regnfulle 17. mai-dagen jeg hadde opplevd. Himmelen var melkehvit, regnet rant i strie strømmer.
Korpsmusikantene måtte ha på seg regnfrakker: Vannet plasket i basstubaene. Regnet pisket mot kinnene til de stakkars elevene som gikk i toget. Jeg kunne se at de hadde det stritt. Akkurat den 17. mai-dagen var jeg glad for at jeg var blitt syk.
Det er to butikker jeg forbinder med 17. mai. Vi kjøpte fotoruller hos Erling Aarøe Arnesen på «Føyka» på Torstrand, og det var sønnen Rolf som satte dem inn i apparatet. Jeg kjøpte flagg, leketrompeter, ballonger, blåser og vårens første is hos «Lillefrukten».
I 1970-årene ble det diskutert om man skulle gjeninnføre ordningen med «grønnruss», som tidligere hadde vært avgangselevene ved realskolene. Om ikke vi ble «grønnruss», så ville vi avgangselever ved Mesterfjellet ha litt russefering også. Tidlig om morgenen 17. mai 1978 satt vi på lasteplanet for å vekke lærerne. Kjell Simonsen og kona hans hadde forberedt seg. De satt på terrassen utenfor boligen i Hagalia og hilste på oss.
17. mai 1981 var jeg rødruss. Vi hadde russedåp på Auserød Pensjonat. Jeg var ikke vant med alkohol. Første gang jeg ble full var på en russefest. Klokka var halv seks om morgenen. De andre i russebilen jublet. «Klokka seks er det tid for russefrokost – pølser i brød – hos Alfhild på Hovland,» jublet de. Jeg var kvalm og orket ikke tanken på mat. Jeg ba om å bli satt av utenfor Larvik kirke, gikk hjem, klarte ikke å spise noe annet en lakrislisser og la meg til å sove. Det hadde vært en vakker morgen med en lyseblå himmel og sol, men utover dagen ble det regn. Jeg gikk i 17. mai-toget.
Om ettermiddagen var det russetog. Det var trolig tidenes verste russetog i Larvik. Rektor Kolbjørn Riiser ved Larvik gymnas bemerket diskret den elendige kvaliteten på vårt russetog, da jeg intervjuet ham for Radio Larvik 17. mai 1986. Vi hadde brukt all vår energi og kreativitet på russerevyen.
Jeg deltok i et nummer om at man i tillegg til kupéer for røykere og ikke-røykere også skulle opprette kupéer for hasjrøykere. Jeg var så flau at jeg tok på meg en grotesk maske så at ingen skulle kjenne meg igjen. Kanskje var det ikke så dumt allikevel, det kunne tjene som et avskrekkende eksempel. Hvis det er slik man blir seende ut etter hasjrøyking, er det ingen som vil prøve det.
I min barndom vart det russen som var det morsomste ved nasjonaldagen. I løpet av natten og morgenen hadde de med rød maling lagt igjen kommentarer Senere ble dette forbudt, da det ble ansett som hærverk. Storgata 17 ble revet i 1967. I ruinene – i trappeoppgangen mot andre etasje – hadde rødrussen malt Helgenens pinnefigur. Min mor sa noe slikt som: «Det er typisk, alltid skal de opp i høyden.» Hun refererte der til krimheltene og skurkene.
Jeg husker fremdeles noen av rødrussens paroler: «Vi har pult sammen» (et godt eksempel på leksikalsk flertydighet), «Møbler fra Borgen er bare sorgen» og «Dette er bare ræva». Siste ble båret av en naken russ først i russetoget. Av hensyn til mannens ettermæle og familie skal jeg ikke oppgi hans navn, men kan avsløre såpass mye at han senere ble en framtredende politiker for ett av de borgerlige partiene.
17. mai betyr ikke så mye for meg nå som da jeg var guttunge.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
