Lars Magnus Hesselbergs innlegg i ØP 28. mai burde være obligatorisk lesning for alle som fortsatt dyrker Thor Heyerdahl som en ufeilbarlig helt. Jeg antar at innlegget til Hesselberg er riktig. Det har ikke kommet noen protester. Den som tier, samtykker.
Gjennom generasjoner har vi fått servert fortellingen om den store oppdageren og pioneren. Hesselberg viser derimot at flere av ideene og teoriene som Heyerdahl er blitt berømt for, var kjent og diskutert lenge før han kom på banen. Det rokker ved bildet av Heyerdahl som den geniale oppdageren som alene fant nye sannheter.
Ingen kan ta fra Heyerdahl evnen til å skape oppmerksomhet. Han var en mester i å markedsføre seg selv og sine prosjekter. Men god profilering er ikke det samme som å være først ute med ideene. Når nye opplysninger utfordrer den etablerte historien, må vi våge å se kritisk på den heltedyrkelsen som har fått utvikle seg rundt hans navn.
Derfor bør også spørsmålet om æresborgerskapet tas opp til ny vurdering. Slike utmerkelser skal bygge på et mest mulig korrekt bilde av personens innsats. Hvis grunnlaget for den historien vi har fortalt om Heyerdahl viser seg å være svakere enn antatt, er det naturlig å diskutere om hedersbevisningene fortsatt er berettiget.
Det er også grunn til å stille spørsmål ved hvor lenge offentlige midler skal brukes på å opprettholde myter og symboler knyttet til én person. Historien bør tåle kritisk granskning, også når det gjelder mennesker som lenge har vært plassert på en pidestall.
Hesselberg har gjort noe mange ikke har våget: Han har utfordret et etablert heltebilde. For meg står én ting igjen etter å ha lest innlegget: Kanskje er tiden kommet for å se Thor Heyerdahl som det han var – en dyktig formidler og eventyrer, men ikke nødvendigvis den store oppdageren han ofte er blitt framstilt som.
Jan Helge Holm Johansen
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
