I Larvik var det å «gå på Munken» ensbetydende med det å «gå på kino». Munken ble åpnet 20. september 1921. Hovedfilmen var Jomfru Trofast, en historie basert på et folkeskuespill skrevet av Vilhelm Krag og regissert av Rasmus Breistein. Lenke til filmen her.
Det skal en gang ha blitt sagt at en måtte helt til sultanens palass i Bagdad for å finne en kuppel maken til den man hadde i Munken. Det var på Munken Larviks innbyggere først kunne høre Rhett Butlers bevingede ord til Scarlett O’Hara i filmen Tatt av vinden, «Frankly, my dear, I don’t give a damn», da den ble satt opp der i februar 1954.
Da min mor, Elly, var ung i 1930- og 1940-årene, fortalte hun at guttene i Larvik – etter å ha sett på cowboyfilmer – slo seg på baken (slik cowboyene gjorde med hestene) og galopperte av sted i Storgata, mens de utstøtte høye hyl. Jeg kan avsløre at én av de ivrigste senere ble rektor ved én av kommunens videregående skoler, uten jeg behøver å røpe hans navn. De populæreste cowboyheltene var Tom Mix og Hopalong Cassidy.
Morten Bakkeli i begynnelsen av 1970-årene. FOTO: Elly Bakkeli
Den første filmen jeg så på Munken sammen med min mor, var Husmorfilmen 1964, med Wenche Myhre i hovedrollen. Jeg husker jeg var imponert over fargene. Hjemme i Reipbanegata 4 hadde vi bare et svart/hvitt-TV.
Billetører var «De tre musketérene» Bjarne Jensen (broren til den senere ordfører Gunnar Jensen og faren til min Facebook-venn Bjørg), Ragnar Pedersen og Svenn Nordby. Pedersen og Nordby var også kinomaskinister. Fru Børresen solgte sjokolade i kiosken.
Herbie. FOTO: Wikimedia Commons
I 1968 så jeg min første langfilm, og det var Walt Disneys tegnefilm Peter Pan. Svært mange av de filmene jeg så i mine unge år, var Disney-filmer: Jungelboken, Aristokattene, På to hjul i svingen (med Dean Jones og Buddy Hackett), Dra til sjøs (med Robert Morse og Stefanie Powers) samt Hokus pokus kosteskaft (med Angela Lansbury og David Tomlinson). Bakerst i Donald Duck & Co. omtalte man nye Disney-filmer, og jeg ba min mor om å følge med i Munkens annonser i Østlands-Posten.
Jerry Lewis. FOTO: Wikimedia Commons
Jeg så også på filmkomediene Med tenna på tørk og Hærens skrekk med min favorittkomiker på den tiden, Jerry Lewis. Sistnevnte var i svart/hvitt. Det var finere å se fargefilmer, syntes jeg, for disse var nyere. Nå har dette endret seg. I dag elsker jeg å se på svart/hvitt-filmer.
Jeg så også på Chitty Chitty Bang Bang om en flyvende bil, med en annen av mine favorittkomikere, Dick Van Dijk, i hovedrollen. Manuset var basert på en roman av Ian Fleming, som også skrev romanene om James Bond.
Jeg så på den danske filmkomedien Pigen og greven med Dirch Passer og Cleo, med sin mørke sangstemme, på rollelisten.
Da Doctor Dolittle, med Rex Harrison i tittelrollen, ble vist på Munken, oppstod det et problem, som jeg ikke har opplevd siden. Noen hadde sikkert lagt filmrullene i feil rekkefølge, så det var helt umulig å følge med på handlingen. Kinomaskinist Pedersen forsøkte, men klarte ikke å rette det opp, så han beklaget at kinoforestillingen måtte avbrytes, og at vi fikk billettprisen tilbake.
Jeg så også på norske filmer. Da jeg så på Ivo Caprinos Ugler i mosen, med Lille-Grethe i hovedrollen, for første gang, var jeg ikke redd i det hele tatt. Da jeg så den for andre gang, ble jeg livredd under scenen med kjolene som svevde i rommet. Jeg tror jeg lukket øynene og ba mor om trøst. Jeg syntes at Norske byggeklosser med Rolv Wesenlund og Bjørn Sand var morsom, men syntes også at lydkvaliteten var dårlig. Det var også artig å se på Olsenbanden tar gull, som blant annet var innspilt i Stavern (som i filmen het Kløvstad).
Jeg pleide sjelden å se en film mer enn én gang. Jeg mente at når jeg hadde sett en film, kjente jeg til handlingen og trengte ikke å se den én gang til. Slik er det fortsatt. Jeg gjorde et unntak med filmen Brødrene Grimms eventyrlige verden, og årsaken var scenen der Buddy Hacketts rollefigur en kort stund blir omgjort til et skjelett. Jeg hadde sett på illustrasjonene av skjeletter i min mors bok, Turid i Middelhavet, og syntes at de var spennende.
Da jeg var liten, var det – som nevnt – min mor som var med meg på Munken. Tante Mary var også med meg en del ganger. Jeg likte å se på tegnefilmene med Bippe Stankelbein. Jeg husker at jeg snudde meg mot henne og sa noe slikt som: «Var ikke dette morsomt, Mary?» Men Mary sov. Hun måtte ha et godt sovehjerte, for filmene med Bippe var preget av sterke lyder og høy musikk.
Westernfilmen Tomahawk, med Van Heflin i hovedrollen, ble satt opp som barneforestilling på Munken i begynnelsen av 1970-årene. Selv om den var i farger, syntes jeg den var pinlig gammeldags (Den var fra 1951). Da Van Heflin kysset Yvonne De Carlo, plystret guttene i salen.
Det gikk flere år før jeg så filmer på Munken igjen. Da jeg gikk på Larvik gymnas, så jeg Peter Brooks skremmende film Fluenes herre.
Munken kino. FOTO: Morten Bakkeli
Radio Larviks nye studio ble offisielt åpnet 1. april 1986. Jeg intervjuet senere kinomaskinist Ragnar Pedersen. Som en takk inviterte han en kollega fra radioen, Vidar Gabrielsen, og meg til en gratis kinoforestilling. Filmen, som ble vist, var Woody Allens Kairos røde rose, som ble én av mine favorittfilmer. Det spesielle er at rollefiguren i en film, Tom Baxter, trer ut av kinolerretet, ned i kinosalen og ut i det virkelige liv.
Den siste filmen jeg så på Munken, var James Bond-filmen Casino Royale i 2006.
Munkens kinosjefer:
- 1921–1947: Oscar Emil Andersen (døde i stillingen)
- 1948–1983: Birger Krohn Andersen
- 1983–1985: Olav Terje Johansson
- 1985–1986: Svenn Nordby (kst.)
- 1986–2009: Lasse Brennvall (fortsatte som kino- og kultursjef ved Bølgen kulturhus fram til 2019)
Morten Bakkeli
(Til info så har Bøkebloggen utarbeidet tegningen til saken med bistand fra ChatGPT (AI).)
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
