Et «vernet friområde», sier Robert Rustad. Dokumentene i Larvik kommunes egen postliste forteller en mer nyansert historie. Som 6. generasjon havning mener jeg også det er på tide å løfte blikket fra kartet og spørre hvordan Nevlunghavn faktisk har fungert gjennom generasjoner.
Jeg leste saken i Østlands-Posten 13/8-2026 om nabokonflikten og den påståtte bilkjøringen på et «vernet friområde» i Blåbakken i Nevlunghavn.
(Les varselet som er sendt Larvik kommune her, 16 april 2026 Ber om befaring Tilsyn Blåbakken Og svaret fra Larvik kommune, 9 juli 2026 Bekreftelse på at din melding er mottatt Blåbakken)
Og jeg må innrømme at jeg reagerer.
Ikke fordi jeg mener at lover, regler og verneplaner ikke skal respekteres. Selvfølgelig skal de det.
Men noen ganger må vi løfte blikket fra overskriftene, se på dokumentene – og ikke minst kjenne historien til stedet vi snakker om.
For etter å ha lest dokumentene som ligger offentlig tilgjengelig på Larvik kommunes postliste, sitter jeg igjen med et ganske grunnleggende spørsmål:
Snakker vi egentlig om et friområde?
«Det er direkte feil»
I Østlands-Postens artikkel omtales området flere ganger som et vernet friområde. Robert Rustad sier blant annet:
«Et vernet friområde skal ikke brukes som vei.»
Det høres jo både enkelt og selvfølgelig ut.
Problemet er bare at dokumentene i saken gir grunn til å stille spørsmål ved selve premisset.
I kommunens postliste ligger korrespondanse fra Lars Wilhelm Solheim hvor saken er forelagt Tom Aasrum i Norconsult. Les hele korrespondansen her. 31 juli 2026 Vedrørende areal Tilsyn eller ulovlighetsoppfølging Ferdsel Blåbakken
Hans vurdering er temmelig klar:
Området er ikke regulert til offentlig friområde.
Han skriver at det i det digitale kommuneplankartet er lagt inn feil benevnelse på arealformålet, og formulerer det slik:
«Det er IKKE regulert til offentlig friområde. Det er direkte feil.»
Ifølge vurderingen er området regulert som spesialområde for bevaringsverdig naturområde.
I den opprinnelige tegnforklaringen er dette også markert som naturområde – N – og ikke friområde.
Det synes jeg er ganske vesentlig når hele diskusjonen nettopp handler om hva dette området er og hvordan verneplanen skal forstås.
Bestemmelsen jeg har sett for disse naturområdene sier:
«I områdene tillates ikke bygging og terrenginngrep.»
Jeg finner derimot ikke i det materialet jeg har lest et generelt og eksplisitt forbud mot ferdsel med kjøretøy.
Det betyr ikke at jeg dermed skal leke jurist og konkludere med hva som er lov og ikke lov.
Men det betyr at jeg synes vi skal være forsiktige med å presentere én forståelse som en etablert sannhet.
Jeg er selv 6. generasjon havning.
Det gjør ikke at jeg har mer rett enn andre til å mene noe om Nevlunghavn.
Men jeg har vokst opp med historiene, menneskene og kunnskapen om hvordan dette lille stedet har fungert gjennom generasjoner.
Etter avisoppslaget har jeg snakket med flere eldre havninger om akkurat dette området.
De forteller at traseen ned mot brygga har vært brukt til ferdsel så lenge de kan huske – og lenge før dagens diskusjoner om biler, reguleringsplaner og verneområder.
Her gikk folk ned mot brygga. Her ble varer og utstyr fraktet. Her gikk man blant annet ned for å vaske ryer i riktig gamledager.
Slik fungerte et gammelt kystsamfunn.
Og ser man på Nevlunghavn, er det egentlig ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Husene ligger tett. Eiendommene er små. Eiendomsgrensene går på kryss og tvers.
Folk var avhengige av hverandre og av å kunne komme fram.
Man delte på plassen. Man fant løsninger. Man fikk hverdagen til å fungere.
Det følger også et ansvar med å flytte til et gammelt sted
Jeg skal være litt forsiktig her, men samtidig si det jeg faktisk mener.
Robert Rustad er «tilflytter» til Nevlunghavn.
Det er selvfølgelig ingenting galt i det. Nevlunghavn skal ikke være et lukket samfunn hvor bare mennesker med fire generasjoner på kirkegården skal få lov til å mene noe. Da hadde det blitt ganske stille her etter hvert.
Men jeg mener det går begge veier.
Når man flytter til et gammelt sted som Nevlunghavn, synes jeg det følger med en viss plikt til å være nysgjerrig på stedet man har kommet til.
Spør dem som har bodd her lenge.
Hør historiene.
Finn ut hvorfor husene ligger slik de gjør, hvorfor folk har gått akkurat der, hvorfor naboer har delt på tilkomst og hvorfor enkelte løsninger kanskje ser merkelige ut med dagens øyne.
For det som kan se «feil» ut for den som betrakter Nevlunghavn med nye øyne, kan ha en ganske naturlig forklaring dersom man kjenner historien.
Jeg opplever også at Rustad ved flere anledninger har tatt saker han reagerer på i Nevlunghavn videre til lokalavisa.
Det må han selvfølgelig få lov til.
Men når man stadig løfter fram det man mener er galt eller merkelig ved et lite lokalsamfunn, synes jeg også man bør stoppe opp en gang iblant og spørre:
Er dette faktisk galt – eller er det kanskje jeg som ikke kjenner hele historien?
For det er forskjell på «flytte» til Nevlunghavn og å forstå Nevlunghavn.
Og kanskje bør vi som bor her – både vi som har vært her i generasjoner og de som kom senere – bruke litt mer tid på det siste.
Bildetekst: Bildene viser hvordan Lars Wilhelm Solheims bolig ligger til i gamle Nevlunghavn, og området som må passeres for å komme fram til huset. Når man ser hvordan den gamle bebyggelsen ligger, blir også den praktiske siden av diskusjonen om tilkomst tydelig.
Her bor det faktisk noen hele året
Bildet illustrerer etter min mening noe som lett forsvinner når vi diskuterer streker, farger og bokstaver på et reguleringskart.
Det bor faktisk mennesker her hele året.
Dette er en helårsbolig.
Og mennesker som bor i et hus hele året må nødvendigvis ha mulighet til å få fram tunge gjenstander, nødvendig utstyr og håndverkere når det er behov for det.
Det betyr selvfølgelig ikke at man dermed kan kjøre og parkere hvor man vil.
Men det bringer oss til noe annet som er ganske vesentlig i denne saken.
Det finnes faktisk et rettsforlik
Denne nabokonflikten har allerede vært behandlet i Vestfold jordskifterett.
Der ble det i 2025 inngått et rettsforlik som, slik det er gjengitt både i Østlands-Posten og dokumentene i kommunens postliste, gir Lars Wilhelm Solheim en tinglyst rett til atkomst og åpner for kjøring i bestemte situasjoner, blant annet ved transport av tunge gjenstander.
Det betyr ikke fri ferdsel.
Det betyr ikke fri parkering.
Men det betyr heller ikke ingen ferdsel.
Og akkurat den forskjellen synes jeg er viktig.
Solheim opplyser dessuten i sin henvendelse til kommunen at materialer og andre tunge gjenstander under rehabiliteringen av boligen våren 2026 faktisk ble båret opp fra den offentlige parkeringsplassen på brygga, til tross for betydelig merarbeid og ekstra kostnader.
Det synes jeg også hører med når saken skal beskrives.
Nevlunghavn ble ikke bygd i går
Nevlunghavn ble rett og slett ikke bygd med dagens biler, eiendomsgrenser og digitale reguleringskart i tankene.
Det ble bygd av og for mennesker som levde tett.
Bikdetekst: Her kan vi tydelig se hvorfor husene og veiene måtte bli som de ble.
Derfor synes jeg også historien må få være med når vi diskuterer hvordan stedet skal fungere i dag.
Gamle vaner står selvfølgelig ikke over dagens lover og regler.
Men vi kan heller ikke late som om historien ikke eksisterer.
For dersom en trase har vært brukt til ferdsel gjennom generasjoner, mener jeg det er relevant kunnskap når vi skal forstå hvorfor husene ligger som de gjør og hvordan menneskene som bor der skal komme seg fram.
Vern – selvfølgelig
Jeg har ingen problemer med at noen ber Larvik kommune undersøke om lover og regler blir fulgt.
Tvert imot.
Verneplanen for Nevlunghavn er viktig. Vi skal ta vare på den gamle bebyggelsen, landskapet og særpreget som gjør Nevlunghavn til Nevlunghavn.
Men da må vi også være presise.
Når man går offentlig ut med ganske bastante påstander om hva som er et friområde, hva verneplanen sier og hva andre mennesker gjør i strid med den, mener jeg også at man bør være ganske sikker på at premissene er riktige.
For dokumentene som nå ligger offentlig tilgjengelig på Larvik kommunes postliste viser i hvert fall at denne saken ikke er fullt så svart-hvit som man først kan få inntrykk av.
Vi må også klare å bo sammen
Og kanskje er dette egentlig det viktigste for meg.
Nevlunghavn er et lite sted.
Vi bor tett. Vi bruker mange av de samme områdene. Vi møter hverandre på brygga, på butikken, på Bakern og langs veien.
Da må det også finnes en viss vilje til å finne praktiske løsninger og leve sammen.
Jeg mener ikke at noen skal kunne gjøre akkurat som de vil.
Men jeg mener heller ikke at enhver uenighet mellom naboer trenger å utvikle seg til en prinsipiell kamp om hvem som har mest rett.
Noen ganger kan det kanskje være lurt å spørre dem som har levd her lenge:
Hvordan har dette egentlig fungert før?
For Nevlunghavn er ikke bare eiendomsgrenser, reguleringsbestemmelser og paragrafer.
Nevlunghavn er historie, tradisjoner og mennesker som gjennom generasjoner har funnet måter å leve tett sammen på.
Som 6. generasjon havning håper jeg vi klarer å ta vare på akkurat den delen av Nevlunghavn også.
For vi skal selvfølgelig verne og ta vare på Nevlunghavn.
Men vi må passe på at vi ikke verner stedet så grundig at vi glemmer menneskene som faktisk skal bo og leve her.
Erik Thorstein
6. generasjon havning.
Bøkebloggen sendte innlegget over til både Robert Rustad og Lars Wilhelm Solheim for å kunne gi tilsvar til Thorsteins innlegg.
Lars Wilhelm Solheim kom med denne korte tilbakemeldingen:
«-Dette var kloke ord fra en klok mann, – ord som vi alle bør lytte til.
Vi i BLåbakken 15 har således ingen merknader til det som Erik Thorstein skriver.»
Mvh
Lars W Solheim
Liv Turid Solheim
Robert Rustad kom med en mer omfattende tilbakemelding:
«-Innlegget til Erik Thorstein inneholder en rekke punkter som jeg kan si meg enig i. Nevlunghavn er bevaringsverdig og regulerings- og verneplanen fra 1991 er svært viktig mtp. å ivareta dette. Jeg ser ikke noe poeng i å polemisere en rettslig avgjort nabosak i mitt innlegg, annet enn å si at undertegnede har respektert jordskifterettens avgjørelse fullt ut. Det ser også nå ut som alle naboene også nå respekterer dette forliket. Jeg er helårsboende i Havna og min interesse er å ivareta kvalitetene i Nevlunghavns unike miljø.»
«-Erik Thorstein peker på at Norconsult uttaler seg om verneplanen og er uenig i innholdet i denne. Ettersom det foreligger en slik uenighet må jeg bare kunne si at min henvendelse til Larvik kommune handler om nettopp dette – hva betyr verneplanen, og hvilke begrensninger legger denne på innkjøring i «særlig vernede naturområder». Hva Norconsult måtte mene om dette er av liten interesse ettersom det er Larvik kommune som er planmyndighet, og verneplanen omfatter faktisk slike «særlig vernede områder». Dette er grunnen til at jeg har bedt kommunen foreta en ny vurdering. Jeg vil også for ordens skyld understreke at jeg absolutt ikke ønsker redusert ferdsel for folk i Havnas friområder. Som Thorstein skriver så har det i flere hundreår vært fri gangadkomst og ferdsel her – også i områder som i dag er blitt mer eller mindre privatisert.»
«-Erik Thorsten sitt innlegg reiser imidlertid et annet viktig spørsmål. Fra hvilket tidspunkt er innbyggerne i Nevlunghavn Havninger? Etter 5 eller 10 år? Eller etter 50 år? Eller først etter generasjoner? Er ikke alle som bor fast her «Havninger? I Nevlunghavn er de aller fleste av mine naboer det Thorstein kaller «tilflyttere», dvs mennesker som har sterk tilknytning til Nevlunghavn, men som ikke har bodd her hele sitt liv. Betyr det at deres ønsker om et bedre miljø i Havna er mindre verdt enn de (få) som har hatt familien sin her i generasjoner? Min familie har hatt hus her siden 1963, så min tid i Havna er omtrent like lang som Thorsteins.»
«-Jeg vet at Erik Thorstein er opptatt av Havnas beste. Derfor antar jeg at vi kan enes om at Regulerings- og verneplanen for Havna er viktig. Kanskje er det da fornuftig å anmode Larvik kommune om å avklare forståelsen av innholdet i verneplanen når det er uenigheter om dette? At naboer kan være uenige i sak er ikke uvanlig, men når det oppstår uenigheter om hva en regulerings- og verneplan inneholder må det vel være det beste å la reguleringsmyndigheten (Larvik kommune) gjennomgå spørsmålene som er reist, vurdere saken og deretter bestemme hvilke retningslinjer som gjelder? Slik tenker nå hvertfall jeg.»
Mvh Robert Rustad
Kontakt oss gjerne på mail adresse :bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
