«Alt dette tok nok fra meg gleden av å bo der,» skriver Julien Piombino i dagens innlegg.
Les hele saken under bildet.
12 år i Larvik er bra.
Da ØP lagde en stor sak av at jeg solgte boligen min så følger jeg at jeg må supplere litt. Det krevde nok for mye journalistisk arbeid å finne ut at min kjæreste gjennom de siste 6 år bor i Sandefjord og at min minste datter går på Skagerak skole også i Sandefjord, og at det var derfor ikke unaturlig for meg å ønske å flytte ditt. Å lage en tabloid variant var nok mer i A-Media»s ånd.
Men for all del, ja, etter å ha kommet hardt ut mot etatens ledelse har jeg har fått tilsendt ca 50 eksempler av elendig behandling med den nye den praksisen som nå handler om å være vanskeligst mulig. Alle er leverte til kontrollutvalget, men når jeg ser håndtering av forrige saken de behandlet, så er det vanskelig å ha de store forventningene. Vi får se.
Problemet er jo et klart ledelses problem. Plan og bygningsloven skulle aldri overlates fullt og helt til jurister. Det er en grunn til at når direktoratet skal lage nye regler og hvordan disse reglene skal implementeres så er utvalgene bemannet med arkitekter, ingeniører og andre byggfolk. Målet er best mulige byggverk og ikke størst mulig papirmølle. Uten å ha innsikt i de siste ansettelser vil jeg si at under dagens ledelse har fagfolk blitt erstattet av jurister og det er synd, en bedre balanse var mulig å oppnå med de kandidatene som var. Dette merkes også i de sakene som kommer til utvalget, det er ikke saksframlegg lenger hvor saken blir presentert med sine fordeler og ulemper med en anbefaling til vedtak, det er rene tiltale hvor administrasjonens kun forsvarer sin innstilling. Og dersom planutvalget drister seg til å være uenig, blir det alt for ofte opphevet av fylkesmannen av den enkel grunn at med det «tiltale» var det umulig å konkludere annerledes enn det administrasjon selv gjorde. Saken sendes tilbake for ny behandling. Dette medfører ofte erstatning til en av partene, noe som dekkes med skattepenger….
Det kan også tenkes at alt dette tok fra meg noe av gleden av å bo her. Dette tok også fra meg gleden til å utvikle eiendommer her. Jeg hadde håpet at alle de som har støttet meg privat også hadde stått frem offentlig. Men det tør de dessverre ikke i frykt for represalier. Dersom voksne menn og kvinner, bedriftsledere, heller velger å leve i frykt enn å ta oppgjør mot en system som de selv mener er råttent så kan de få lov å fortsette å ha det slik. Men de har nok rett i en ting, represalier blir det. Jeg kan lett vise antall saker jeg hadde før i Larvik og andel av de som ble godkjente og behandlet uten problem og vise til samme tall og andel nå. Det er helt sinnsykt.
Ting blir ikke bedre før et av følgende skjer:
1- Bransjen samles og tar et oppgjør.
2- Politisk forandring med en politisk ledelse som klart og tydelig gir bedre verktøy og bedre instrukser til en administrativ ledelse som er på helt feil spor i det området jeg kjenner til. Hvorvidt alt er bra i helse og skolesektor har ikke jeg stort kjennskap til.
3- Rådmannen må på eget initiativ foreta en opprydding på bakgrunn av granskingen som Telemark kommunerevisjon legger frem i høst.
Uansett så anser jeg kommunesammenslåing som en utmerket anledning til å gjøre endringer.
Min største frykt her er at en kommune administrasjon som Lardal sitt som jeg ikke kan skryte nok av som har en fantastisk holdning og kompetanse blir desimert istedenfor å innhente denne tradisjon til å styrke Larvik. Jeg er ikke akkurat optimist, men tar veldig gjerne feil.
Nå er vi der at kommune oppnår ikke den forventet moderate veksten den har satt til seg selv. Det er ett faktum. Torbjørn Hansen har flyttet sitt firma med 50 ansatte og 400 millioner i omsetning kun på grunn av hvor vanskelig kommunen er.
For ikke så lenge siden siden kunne vi lese i ØP om en dame som flyttet 5 bedrifter ute av Larvik. Noen får lov til alt og noe får ikke lov til noen ting.
Og isteden for å prøve å ta tak i problemet og å bli positive og forutsigbare, så hører jeg allerede noen politikere sier at en løsning for å kunne nå den veksten vi ønsker er å senke forventningene. Sikter vi lavt nok kan det hende vi treffer…
Det jobbes også nå for å etablere en bompengering i byen, byen har jo ikke nok penger for å finansiere selv bl. annet en utbedring av rundkjøringen på øya eller den vedtatt kanalen på Risøya. En annen løsning kunne jo være å øke kommunens inntekter ved å være attraktivt men nei… dette kommer bare til å forsterke handelslekkasjer til nabobyer.
Det snakkes også om eiendomsskatt som en realitet og ikke lenger som en skummel scenario i det fjerne.
Byen er nødt til å forgubbes. Dersom de tallene planutvalget fikk ved forrige møte er riktige, så er gjennomsnittsalderen i Stavern nå 59 år… Byen bli enda mindre attraktive, og vi er i en ond sirkel.
Er en grunn til at når det utlyses rådmann-stillinger så er det mange søkere, men med en gang det blir kjent for søkere at det er snakk om Larvik, så trekker mange seg.
Vi får håpe på en bedre ledelse både administrativt og politisk ved neste korsvei fordi nå er det stusselig.
Nå er det ikke synd på meg. Jeg har det utrolig bra både privat, og profesjonelt, men jeg velger nå å fortsette fra en annen kommune. 12 år i Larvik er bra, bodde 5 år på Tjøme før det, og 2 år i Oslo før der igjen. Å flytte er verken ett nederlag eller en seier. I tillegg flytter jeg sammen i ett flott hus med min enda flottere kjæreste. Ønsker innbyggere i Larvik kun gode ting, mest av alt at jeg tar feil på så mange punkter som mulig.
La oss avslutte med en positiv og viktig bemerkning, jeg ser at i forrige kommunestyret møte ble ett veldig godt miljøvennlig og framtidsrettet forslag ( fremmet opprinnelig av Høyre og MDG, og hvor nesten alle andre partier ønsket å bli med på), vedtatt.
Det gir meg håp, det ser ut som gammeldags partipolitikk kan settes til side for byens beste.
Julien Piombino
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
