» Redsel, frykt, gråt, irritasjon, apati og avmakt er virkeligheten for de fleste», skriver Tone M. Ambjørnsen i dagens innlegg.
Les hele innlegget under bildet.
For hvem skal vi bygge demenslandsbyer?
Demenslandsby for hvem er mitt spørsmål i denne saken.
Jeg er meget skeptisk til dette prosjektet, da det fremmer flere spørsmål enn løsninger for pasienten.
Om demente kan handle, gå på kafe, velge maten sin, gå turer, betale osv. så er spørsmålet : For hvem skal vi bygge demenslandsbyer?
Nederland viser et bilde som ikke er reelt for andre enn de som fremdeles ikke er for syke. Men, om pasientene kan gjøre alle disse tingene selv eller med litt hjelp, så vil de ikke ha behov for å flytte hjemmefra heller, og kommer ikke til å gjøre det for da kjenner familien ikke til konsekvensen av sykdommen enda.
Og når skal pasienten i så tilfelle flytte hjemmefra? Hvor syke skal de være, og hvem skal avgjøre det ?
Så var det penger og bruken av dem. En dement pasient har ikke mulighet til å se sitt eget behov lenger når sykdommen har tatt over livet deres. Hvem skal betale for handelen på butikker og på kafeene når den syke ikke lenger forstår hva som skjer, er det sykepleieren som bestemmer hva pasienten eller familien skal betale -for gratis er det ikke? Når enkle basale behov blir borte, penger, tall og priser forstås ikke lenger og sultfølelse gjenkjennes ikke. Først da har man behov for utvidet hjelp.
Da trenger man en ekstra hånd, noen å snakke med og muligheten til å bli aktivisert med helt andre ting enn det en slik landsby kan tilby. Kroppen blir sliten, frykten stor og det å forholde seg til mange mennesker rundt seg blir en enda større utfordring.
Så derfor er en demenslandsby en ideologi og ikke et godt nok tilbud for denne gruppen. Du og jeg hadde gjerne kunnet flytte til et slikt sted, fordi vi ser det ut fra den situasjonen vi er i nå, men vi har ikke evne til å sette oss inn i pasientens sted så fremst vi ikke lever med en dement pasient.
Redsel, frykt, gråt, irritasjon, apati og avmakt er virkeligheten for de fleste, og det trengs i stor grad mange flere hender og en god porsjon tålmodighet.
Det må satses mer på frivillighet og ufaglærte til å utføre oppgavene sykepleiere og pleiere er satt til å gjøre i dag. En liten oppgradering av områdene de syke bor på er ikke å forakte.
Tone M. Ambjørnsen Torgersen
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
