«Under 7 års krigen fra 1563 til 1570, sikret befestningen på Fresjehøyden over Larvik sammen med andre tiltak,» skriver Odvar Schrøder Jensen i kveldens innlegg.
Dette bildet av Allert van Everdingen kan være inspirert av hans besøk i Larvik.Vi ser husene på Bergeløkka mens steinhusene lå lenger ned og ut mot Farriselva.Til høyre for bebyggelsen på Farris eidet skimtes Larviks fjorden.
Fresjeborgen i Larvik.
Da dansken Iver Jensen Jernskjegg kom til Larvik med sin norske familie for å drive sagbruk og trelasthandel, var han også vel kjent i landet, og med det han skal beskjeftige seg med. Han kom til Norge som væpner i 1527, da han sammen med Mogens Gyldenstjerne kom til hit og overtok Akershus festning, og med det makten i Norge for Danskekongen. Han ble lensherre over Gimsøy klostergods, men mistet det i kongestriden fem år senere.
Han kom siden til Østfold, som lensherre i Smålenene, hvor han giftet seg med Karen Olavsdatter Galle. En ung dame fra en av Norges betygeligste adelsleker. Hennes far Olav, som var den siste norske kommandant på Akershus, var død, og ved hjelp av hennes arv og økonomisk støtte fra Galle familien, kunne han etablere seg i Larvik.
I området ved Larviksfjorden mellom Lågen og Farris lå det tre gårder på ra ryggen som var selvdrenerende, Hovland, Nannaseter (Nanset) og Fresje (Fritzøe). Iver Jensen makeskiftet med kongen og overtok Fresje som var gammelt kirkegods, siden Nanset og fikk da kontroll over Farriselva (Nannarå), hvor han fikk rettigheter til det rike laksefiske og mulighet til å sette opp oppgangssager som ikke fantes i Nannarå (Farriselva).
Familien flyttet fra Hovin ved Mjøsa til Larvik i 1540, etter at han hadde startet opp sin virksomhet ved Farriselva noen år før, og de bosatte seg i de lafta husene på Fresje, som nok ble utvidet og modernisert med skorstein, grue. Dette var i en urolig tid i Norden med krig, statskupp og sjørøveri, så Iver Jenssen måtte sikre sin virksomhet mot overfall og ran. Han hadde også en voksende familie å ta hensyn til, og da hans kones familie hadde opplevd at deres gård Hovin var blitt brent i urolighetene 1523, så Iver Jenssen valgte å bygge et hus i stein på Fresje (Fritzøe) for å sikre seg at det ikke kan settes i brann.
Det ville trygge familien der det lå på høyden over Farriselva og Larviksfjorden. Han kunne også sikre sine interesser med å plassere kanoner på høyden for å ta kaprere og sjørøvere under ild. Kanonene hadde den gang en rekkevidde på 500 meter, men det ville være en stor fordel å plassere dem i høyden for å øke rekkevidden. Han hadde nok også i tillegg befestet havna ved elva og stranda som fremdeles heter Batteristranda. Steinhuset som også ble brukt som gårdskirke, ble på folkemunne kalt «Borgen», og da sønnen Peder etter farens død i 1570 overtok Fresje, bygde han et steinhus til. Der storsalen sto ferdig til den «Store festen» i 1593, hvor hans sønn Iver, som allerede var døpt, ble kristnet av biskop Jens Nilssønn. De to husene er avbildet på sjøkart fra 1585 hvor de figurer som et sjømerke.
På 1400 tallet fikk Europa gevær som kunne skyte gjennom en tykk rusting, men de var veldig upraktiske, og måtte settes på stativ og avfyres med en lang lunte.
På midten av 1500 tallet kom de første muskettene. Disse kunne avfyres uten stativ og hadde flintelås, men det er lite sannsynlig at de hadde funnet veien til Larvik på den tiden, så her var det nok armbrøst som ble brukt som skytevåpen, sammen med sverd og andre slagvåpen.
Under 7 års krigen fra 1563 til 1570, sikret befestningen på Fresjehøyden over Larvik sammen med andre tiltak, at svenskene ikke fikk gjort noen skade her.
Skien ble brent sammen med Istre kapell i Tjølling, gårdene Auli i Sem og Skjærsnes i Stokke hvor datteren til Iver bodde. De ble nedbrent sammen mange andre gårder, men det verste var at svenskene plyndret og brant domkirken i Hamar.
Historiker, filosof, professor Gunnar Christie Wasberg som lanserte Fresje/Trudvang teorien, mente at den hollandske maleren Allart van Everdingen besøkte Fritzøe og den daværende eier Nils Lange. Lange var under Hanibalfeiden i 1644 landets finansminister, og gift med datteren til riksadmiral Ove Gjedde.
Everdingen var kommet til Norge sommeren samme år, da vinden slo seg vrang, og skipet han var på reise med til Baltikum havnet i Risør.
Der tegnet han en akvarell som blir regnet som det første landskapsbilde fra Norge. Ifølge Marius Hauge kom Everdingen også til Risørtraktene, og et motiv fra Langesund gir også et sikkert holdepunkt på at han var i Norge, og det at han kalte sine tegninger og malerier, Norsk fjord, Norsk foss, Ensomhet i Norge og Norsk fjell landskap også videre, beviser hans på tur i Norge.
Wasberg mente at Everdingens reise her i landet også gikk videre fra Langesund over Helgeroa til Fritzøe i Larvik, hvor han traff Nils Lange, og vi mener at to av hans malerier er inspirert av bebyggelsen på Fritzøe. Allert van Everdingen var veldig fasinert av norsk bebyggelse, som var så forskjellig fra Nederlandsk, og han var en romantiker. Nils Lange bygde to år senere i 1646 Farrisdemningen, som økte vannstanden i Farris med over fire meter, og Farris ble et basseng.
Byggingen stred imot Magnus Lagabøters landslov, som danskekongen hadde lovet å styre Norge etter, men Nils Lange som nå var finansminister og god venn av stattholder og kongens svigersønn Hannibal Sehested fikk tillatelse til dette første store naturinngrep i Norge. Grunnen kan være at de to ifølge lokalhistoriker Lorents Berg hadde et homoseksuelt forhold.
Demningen på Farriseidet brast i et forferdelig regnvær i 1653, mens Nils Lange døde året før. Flodbølgen medførte at steinhusene ble undergravd av flommen, og raste ut i dalen ved Farriselva eller Nannarå, som elva het før demningen ble bygd. Det har gått mange ras der gjennom tidene, senest for noen få år siden. Naturinngrepet ved bygging av demning gjorde at hele landskapet ved vassdraget endret seg i 1646. Det var også en forferdelig kuldeperiode på den tiden, så bassenget lå islagt store deler av året, og transporten over Bøkeskogen til Eidet gikk over isen eller far – isen.
Før demningen het vannet Lysa. Bøkeskogen eksiterte heller ikke den gangen, bare enkeltstående bøketrær. Skogen oppsto for 150 år siden, som et resultat av snauhogst og trekullbrenning, men for å felle en bøk måtte en ha kongelig tillatelse. Det gjorde at bøk overtok der «skogen var uthogd til kull».
Det at elva og vannet har samme navn har ført til misforståelsen om at steinhusene eller «Fresjeborgen» lå ved Farrisvannet. Steinrestene etter de to hus lå i skråningen i Hammerdalen. Da Gyldenløve overtok Fritzøe og opprettet Laurvig Grevskap 18 år senere i 1671. Brukte han restene av «Fresjeborgen» i sine bygninger Herregården, Kirken og Steinhuset, men før det hadde sikkert Larviks innbyggere hentet stein der til trapper, skorsteiner og grunnmurer. Vi har et bevis på det i grunnmuren i Larvik kirke, som har en stein med et halvt Olavskors, som vi mener har prydet steinhuset på Fresje, som var Larviks første kirke i katolsk tid. Ellers har kirken en kistemur av stein, men er kledd med hollandsk klinkers.
Står vi på festplassen i Bøkeskogen befinner vi oss på Larviks første veikryss. Her møtte raveien fra Nanset veien fra Vestmarka, som gikk ned Gårdsbakken til havna. Veien til Fresje gikk forbi gamle gravhauger gjennom steingjerdet til Bergeløkka hvor Fresje lå. Navnet Fresje kommer av berg knatter som stikker opp i terrenget. Gården ble senere brukt til beiteområde for jernverkets hester, og ble da kalt Bergeløkka. Nede ved Farris ved Roklubben var det det fergested (Jan W. Kroon Holm), og her lå det på 1800 tallet tre hus (Fritzøe Eng). Området ble også tidvis brukt som avfallsplass, og området er fullt av jernslagg fra jernverket, bygningsdeler og annet skrot.
Hva bygger så Østlands Posten, Larvik Museum, Larvik kommune og andre autoriteter sitt syn om plassering av Fresjeborgen på. Først og fremst folkelig tradisjon. Borgen raste ut i Farris. Problemet er at både elva og vannet har samme navn etter byggingen av Farrisdemningen.
Så mens Lars Knutsen på Yttersø gård Larvik en 2. og 3. september 1653. skrev, i sin bibel.
« Da utgikk de mektige stenhus, som var hans velbyrdige Niels Langes, formedelst det gruelige vann som kom av Farris med den langvarige regn som falt samme tid, dessuten bakken og de skjønne gårder og hus, og også prestegården samt blokkhuset og halve kirkegården.»,
så mister folketradisjonen grepet om plasseringen. Det ble til at Borgen som raste ut i elva etter hvert som årene gikk ble til den raste ut i vannet, og over 250 år senere kommer de første historikerne med sine hypoteser. Den første er topografen Jens Edvard Kraft. Han var den første som etter danskeveldet, på faglig grunnlag i 1820 – 35, fastslo Fresjeborgens beliggenhet ved Farrisvannet i sitt monumentalverk «Topografisk – Statistisk Beskrivelse af Kongeriket Norge».
Denne teorien virket forvirrende på historikerne, og ser vi litt nærmere på den, så forteller den at da Farrisdammen sprang, kom det en flom som rev med seg hovedbygningen som skal ha stått på en tange i Farris, og som også ble revet vekk av flommen. Problemet var bare at denne plasseringen av hovedbygningen – var på oversiden av demningen!
Da kom det inn en hjelpende hånd av forrige århundrets historikere, en berømt historiker – professor Amund Theodor Helland. «Han tvilte på riktigheten av at et dambrudd kunne ha den følgen at tangen med Fresjar hovedgård som lå ved Farrisvannet kunne rase ut på grunn av et dambrudd.»
Helland lanserte da en annen forklaring, nemlig at det omvendte synes å ha skjedd. Fresje på sin tange hadde rast ut ved et leirfall på denne tangen, og at dette så voldte en flom så demningen brast, og elven tok sagene. Til det kan sies at tradisjonen sier at Borgen seg ut langsomt, så det var mulig å redde møbler og inventar. Det motsier hans teori om dambrudd på grunn av et leirfall og flodbølge, men hans teori ble godtatt. Problemet var løst og siden har mange prominente historikere sluttet seg til denne teorien sammen med lokalavisa Østlands Posten, (som opererer som et slags lokalt historielag), Larvik kommune, Larvik Museum og Larvik Historielag.
Hvem er nå denne Amund Theodor Helland som over 250 år etter katastrofen med dambrudd i Larvik kan, skal vi si, på stående fot lanserte denne hypotesen om et leir ras på tangen i Farris, og som har satt sitt preg på Larvikshistorien med sin fikse ide` helt opp til vår tid.
Han var geolog og politiker (venstre), og ble cand. min. i 1868, og ble i 1885 tilsatt i et ekstraordinært professorat i bergbyggingslære og geologi ved det Kongelige Frederiks Universitet i København. Et embete han beholdt til han døde.
Helland var en allsidig person. I dag er han best husket som kultur geograf, og det omfattende verket hans «Norges land og folk» er topografisk-statistisk beskrevet i 42 tykke bind, som i format og omfang er en unik kilde til landet i denne tida. Verket inneholder skildringer av landskap, samfunn og folk. Karakteristikkene hans av samer var at han mente at de befant seg på et laverestående utviklingstrinn enn nordmenn. Noe han også til en viss grad gjaldt kvinner. Han omtalte sin kollega Thekla Resvoll som;
«Hon er en meget betydelig vitenskapsmann, men jeg hadde aldri trodd at et kvinnfolk kunde nå så langt».
I tillegg til dette hadde han æren for teorien av leir raset i Farris natten mellom 2. og 3. september i 1653, noe som medførte at Farrisdammen sprang.
En teori han lanserte over 250 år etter hendelsen, mens en samtidig kilde (Jens Knutsen på Yttersø gård i 1653) gir en annen fremstilling, mens botaniker, vegetasjonshistoriker og pollenanalytiker Helge Irgens Høeg er svært tvilende til teorien om leirras. Da ville det ikke vært rester igjen på land!
Odvar Schrøder Jensen
Lokalhistoriker.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
