«Selv om Larvik kalles Heyerdahl-byen, ser vi lite av hans virke i fødebyen,» skriver Morten Bakkeli i dagens innlegg.
foto:wikipedia
Larvik som Heyerdahl-byen
Selv om Larvik kalles Heyerdahl-byen, ser vi lite av hans virke i fødebyen. Båtene Kon-Tiki og Ra II befinner seg på Bygdøy. Larvik har riktignok barndomshjemmet hans og Heyerdahl-instituttet, men den helt store attraksjonen mangler.
To kunstverk, ett på Revet og det andre på Bommestad, skal liksom vise tilreisende at de nå nærmer seg Heyerdahls hjemby. Disse to rustne dingsene minner svært lite om de båtene som de er ment å likne. Jeg vet at kunstnere ofte benytter seg av symbolikk, men symbolikken må ikke dominere såpass mye at man ikke vet hva kunstverkene skal forestille. Jeg har tidligere foreslått at man istedenfor disse «båtene» hadde oppført kopier av «moaiene», de berømte steinskulpturene på Påskeøya. Jeg forbinder Heyerdahl i stor grad med disse. Hvis ikke, så i alle fall en miniatyr utenfor Sjøfartsmuséet. Den eneste moaien i Norge står naturligvis utenfor Kon Tiki-muséet på Bygdøy.
Kommunen har i den senere tid etterlyst innbyggernes forslag om å gjøre sentrum mer attraktiv. La meg si det på en pen måte at det neppe gjøres med å anlegge et nytt blomsterbed (skjønt kanskje med litt lengre åpningstider). Hvis man skal lokke lokale kunder fra Nordbyen og norske/utenlandske turister til Larvik sentrum, må man friste med noe som man bare kan få der – og intet annet sted.
Jeg foreslår hermed at noen innovative restaurantører, gründere eller kulturinteresserte går sammen med Heyerdahl-instituttet og Kon Tiki-muséet om å opprette et Heyerdahl-senter med gastronomisk og kulturelt fortegn. Dette ville ha blitt den eneste restauranten i verden der man kunne få servert matretter fra de stedene som Heyerdahl inkluderte i sine ekspedisjoner. Å få servert lokale matretter fra Marquesasøyene, British Columbia (kwakiutl-indianerne), Påskeøya, Peru, Bolivia, Galápagos, Marokko, Barbados, Irak, Maldivene, Aserbaidsjan og Tenerife på én og samme restaurant, ville ha vært unikt. Musikk fra disse forskjellige stedene skulle bli spilt. På veggene skulle det være bilder fra ekspedisjonene, kunst fra de ulike stedene og illustrasjoner av Kon Tiki-deltakeren Erik Hesselberg. Lokalene skulle ha vært så eksotiske at man formelig kunne ane lukten av balsa og sjø.
Tradisjonell påskeøyemat er hovedsakelig basert på sjøprodukter som fisk, blant annet tunfisk, mahi mahi, sverdfisk eller kana kana og sjømat som hummer, reker og rape rape, en slags liten hummer som er «innfødt» i farvannene omkring øya. Likevel er ulike landbruksprodukter en hjørnestein i maten, som søtpoteter, taro, yams, kokebananer og sukkerrør.
Jeg vet at det dyrt å spesialimportere ingredienser fra den andre siden av kloden, men tunfisk, hummer, reker og søtpoteter finner vi jo i norske hjem også. Matrettene behøver jo ikke å være 100 % autentiske, men i det minste være inspirert av det lokale kjøkken..
Et slikt senter skulle ikke bare fridd til ganene, men også intellektet. Personer med kjennskap til Heyerdahl ville bli innbudt til å holde foredrag.
Et slikt forslag kan kanskje høres vidløftig og pretensiøst ut, men skal man sette Larvik på kartet, så må man slå på stortromma og ikke bare spille på en liten fingercymbal.
Morten Bakkeli
Les også Bakkeli sitt tidligere innlegg «Larvik som framtidsby» på denne linken.
Kontakt meg gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis du har noe på hjertet.
* Følg Bøkebloggen på Facebook *
