«Jeg sammenlikner min kjærlighet til Larvik med det å være glad i en kvinne,» skriver Morten Bakkeli i dagens innlegg.
«Torget 11 – bryggerieier Christiansens hus. Framtidige generasjoner står i fare for å se dette huset kun på fotografier, slik som med Thirudgården og Farris Bad. Foto: Morten Bakkeli (2010).
Kongegata-alternativet.(Åpent brev til ordfører og kommunestyre)
Beste herr ordfører!
Jeg sammenlikner min kjærlighet til Larvik med det å være glad i en kvinne. Hvis en kvinne gjennomgår en ansiktsoperasjon og blir ugjenkjennelig, er det ikke lenger den samme kvinnen som man elsket. Slik blir det også hvis Bane NOR river kjente og kjære sentrumsbygninger i forbindelse med anleggelse av jernbanestasjon i Kongegata. For meg er Felumbgården, Seeberggården, Solidgården, Odberggården, Faugstadgården og bryggerieier Christiansens hus de siste restene av det gamle Larvik sentrum. Disse bygningene utgjør ikke bare en forbindelse mellom min barndom og alderdom, men også mellom flere generasjoner av larviksfolk.
Når jeg ser eldre fotografier av Larvik fra 1800-tallet er det alltid ett hus som jeg kjenner igjen og som beviser kontinuitet: Bryggerieier Christiansens hus. Bygninger kommer og går, men Torvet 11 består.
Mange av disse bygningene har overlevd både én og to bybranner, men må kanskje rives på grunn av de luftige planene til Bane NOR – et moderne og ansiktsløst konsern som mangler forståelse for enhver lokal egenart. For Bane NOR er Sandefjord, Larvik og Porsgrunn bare navn på kartet uten egen identitet eller særpreg. I planene for nye jernbanestasjoner blir det heller ikke tatt hensyn til dette. For Bane NOR kan gjerne disse byene se helt like ut. I modernismens tidsalder skal alt lokalt og nasjonalt viskes ut. Det er det internasjonale som er modellen, slik at mindre norske byer skal skapes om til kopier av Tokyo og Chicago.
Arkitekter og byplanleggere – uten tilknytning til Larvik – opptrer som vekkelsespredikanter og nærmest ekstatisk proklamerer at bare det gamle Larvik forsvinner vil alt bli så mye bedre. Saken er den at det er det gamle Larvik som jeg er glad i. Er man glad i en kvinne, elsker man henne tross alle skavankene. Slik føler jeg også for Larvik. Jeg vil ikke at vårt Larvik skal ha et fremmed ansikt. Problemene med folk som reiser til Nordbyen eller dyre husleier, forsvinner ikke om nye bygninger blir oppført. Jeg ville heller presumere at disse problemene forsterkes. Vi kan ikke tillate at Larvik ender opp som et offer for gjetninger og antakelser hos utenbys mennesker, som verken kjenner byen vår eller dens innbyggere. De kan ikke spå hvordan larvikingenes framtidige handlemønster og anvendelse av sentrum vil bli bare på grunnlag av noen plantegninger!
Representanten for LPO Arkitekter, som var engasjert av Larvik kommune, uttaler at Kongegata-alternativet helt opplagt vil medføre store endringer for Larvik sentrum. Han sier: «Det vil bli skikkelige sår og arr der, som vi kan lappe igjen». Synes dere at dette høres betryggende ut? Ønsker man å påføre sår og arr til noen man er glad i? Jeg vet at byer ofte påføres sår under krigshandlinger. Det har Larvik i stor grad vært forskånet for. Arkitekten sier også at flere gater vil bli kuttet av, noe som ifølge ham vil skape endringer i byen. Han bruker for øvrig Campo di Venezia som eksempel. Det er et dårlig tegn, for Venezia er en by som står i fare for å bli oversvømt av vann.
Man kan heller ikke bygge oppå det såkalte «lokket». Arkitektens forslag er å anlegge en «urban grønn park». Larvik har allerede mange sentrumsnære grøntområder: Tollerodden, Badeparken, Bøkkerfjellet og Bøkeskogen. Det er først og fremst næringsvirksomhet som et sentrum skal brukes til. Å frata Larvik sårt tiltrengte områder for næringsvirksomhet, noe som er alfa og omega for enhver stad, vil ramme byen katastrofalt. I denne planlagte parken kan det kanskje oppføres ei pølsebu, men det gir neppe mange nye arbeidsplasser eller skattepenger til kommunen.
Når jeg hører arkitektens utlegninger, er de ikke preget av realisme, Jeg anbefaler ordfører og kommunestyre (hvis de virkelig er glad i byen sin) om ikke å la seg trollbinde av noe som høres ut som en münchhauseniade.
Jeg har dessuten vansker med å tro at Indre Havn og Kongegata er de eneste alternativene. Jeg mener at ordfører og kommunestyre bør henstille til Bane NOR om å se på saken på nytt og at den kanskje må hente inn ekstern kompetanse.
Morten Bakkeli
Mesterfjellveien 8
3257 LARVIK
Les også Bakkeli sitt tidligere innlegg «Larvik som framtidsby» på denne linken.
Les også Bakkeli sitt tidligere innlegg «Larvik som Heyerdahlbyen» på denne linken.
Kontakt meg gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis du har noe på hjertet.
* Følg Bøkebloggen på Facebook *
Beste herr Morten Bakkeli!
Din kjærlighet til Larvik må du gjerne utgyte over hele byen, vi betviler ikke denne. Men de færreste kvinner vil bli elsket av den som kun elsker henne for hennes utseendes skyld, slik det engang var. Ekte kjærlighet holder i gode og onde dager, også når ansiktet blir krøllete og håret gråner.
Larvik er mer enn enkelte vakre bygninger blant mye annen og ganske alminnelig bebyggelse. Det er i første rekke menneskene, både de som bor i byen, men også de som kommer dit. Sommer-Larvik uten turister er ikke Larvik. Vinter- Larvik uten frostrøyk og glatte og bratte gater er heller ikke den byen jeg kjenner og er glad i. Larvik er heller ikke Larvik uten en masse besserwissere som ytrer seg offentlig om det de kan og det de ikke kan noe om. Larvik er så mye mer enn bygninger, så mye mer å være glad i.
Larvik er også en oppgave, et behov for utbedring, noe å fornye. Deler av Larvik er jeg ikke stolt av, men jeg forkaster ikke Larvik av den grunn. Deler av byen kan bli vakrere, mer funksjonell og tilpasset fremtidens behov dersom jernbanen ikke får binde byen fast slik den har gjort i mer enn hundre år. Dagens jernbane ble bygd for både gods- og persontrafikk. Fremtidens spor bygges for persontrafikk, for togavganger hver halvtime. Gamle tanker om jernbanedrift er ikke tilpasset fremtidens behov og valg av løsninger. Tør du med sikkerhet si om bybusser i fremtiden har sjåfører og hvor de kommer til å gå? Eller om vi har bybusser i det hele? Hvordan kan du da være så bastant om jernbanen?
Fremtidens Larvik krever kjærlighet. Men kjærlighet til byen er mer enn ønske om å bevare den slik den var da du var ung. Og denne kjærligheten vil finne de beste løsninger for fremtidens innbyggere i Larvik. Kjærlighet forandrer for å bevare.
Hei Riis-Gjertsen!
Jeg tror ikke du har lest at jeg skrev at jeg elsket Larvik tross alle hennes skavanker. Man vet hva man har, men man vet ikke hva man får. Jeg har jo lagt merke til det, Riis-Gjertsen, at i ditt parti Høyre er det ikke lenger noe respekt for å bevare norsk kulturarv. Eiendomsspekulanter, som kjøper eldre bygninger for så å la dem forfalle, belønnes med å få tillatelse til å rive dem og erstatte dem med betongblokker. Det er mange år siden Høyre-medlemmer lot oppføre praktfulle villaer for å vise at de både bodde standsmessig, men også lot seg inspirere av europeisk arkitektur. Jeg tror mange eldre Høyre-kjemper ville snudd seg i gravene over holdningene til flere av nåtidens partifeller. En fornyer ikke gjennom å rasere. Det trodde jeg var god «konservativ» moral. Ditt poetiske «Kjærlighet forandrer for å bevare» framstår som en floskel. Det du kaller kjærlighet til Larvik, kaller jeg for overfladiskhet og en pinlig tro på at man er «hypp» og «in» ved å la seg påvirke av arkitekters fabelpåvirkede framtidsplaner. Som politiker, Riis-Gjertsen, skal du følge din rasjonelle side og ikke innlate deg på drømmerier. Jeg tror du vet like lite om framtida som meg.