Onsdag 23/02-2022 klokken 04:31 på natten. Det tikker inn en sms på min telefon i Kjose. Det er fra Robert.
«Kristian. It’s Robert In the Ukraine. The war has started. Please tell my mom. Please call me, it’s urgent. Please promise me that you will take care of my mother if something happens…………she is a good person. In fact she is the best person i know. I still hope the situation will be better, but in case something happens…….can you promise me?»
Hans mor Elena sover fortsatt ved min side.
Jeg svarer Robert: « I give you my word and you are in my hearth and mind Robert. Stay safe the best you can. Collect water, food and money. Load phones and powerbanks. Putin will try to limit the possibilities for Ukrainians to communicate out of the country and within»
Jeg vekker Roberts mor Elena. Krigens brutalitet har kommet til Ukraina. Trygge Norge og Kjose er kun en sms unna. Krigen er også hos oss. Mennesker som opplever krigen høres gjennom en telefon og vi kan lese deres opplevelser, tanker og følelser på sms.
Jeg blir vitne til en mor som snakker med sin sønn på telefon og jeg blir vitne til en mor som gråter når hun forsøker å berolige sin sønn og fortelle han at han er sola hennes. Hennes alt. Slik alle mødre føler om sine sønner og døtre. Det er sterkt. Intenst. Følelse av sjokk, fortvilelse, redsel. Jeg forsøker å holde maska og hodet kalt. Tanker spinner mens tårer renner. Kropp og hode settes i full beredskap.
Elena er sterk. Hun gråter mens hun noterer ned viktige detaljer. Beroliger sin sønn. Ringer sine tre brødre og sin fetter. Forsøker å få oversikt over situasjonen. De er alle sterkt preget naturligvis. De har jo venner og familie i Russland. Russland er deres broderfolk. Putin har sendt sine menn for å drepe sine naboer. Redselen deres er vanskelig å ta helt inn. Det er så ufattelig surrealistisk. Så umenneskelig og brutalt .
Vi skriver i dag fredag 25/02-2022. Vi hører på telefon rakettnedslag og skuddveksling på telefon fra Robert. Han er redd. Elena ringer til sine brødre, sin fetter, sin familie. Jeg ser og hører deres frykt. Ser fortvilelsen gjennom en mors tårer.
Robert er 28 år. Han studerer IT på siste året på universitetet i sin hjemby. Han ønsket å fullføre siste eksamen nå i mai. Han ønsket å være en ressurs for sitt land. For sin mor og sin familie . En ung manns drømmer har på få timer blitt snudd på hodet. Nå sender han sms og snakker med en nordmann i Kjose og ber om at jeg skal ta vare på hans mor hvis noe skjer…………..
« Du må ikke godta så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv»
Tenn vardene, det er krig i Europa. Vi må ikke sove.
Kristian Stensrud
Kjose, Larvik.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
