Jeg leser i ØPs artikkel om Larissa Schrøder at hun har delvis forståelse for Putins handlinger.

Nå er hun jo halvt russisk, og det kan sikkert fortelle en god del om bakgrunnen for hennes holdninger. På farssiden har jo Schrøder ukrainske slektninger, og hun kan umulig ha unngått å høre om «Holodomor» – en hungersnød som ble skapt av Josef Stalin i 1932-1933 og hvor millioner av ukrainere døde. Schrøder kan heller ikke ha unngått å ha hørt om alle politiske motstandere og akademikere, som ble myrdet av KGBs forgjenger i 1930-årene. Hun burde også kjenne til at Ukraina etter den første verdenskrig ble utropt som en selvstendig stat, men at den ble invadert av sovjetrussiske styrker og ble en del av Sovjetunionen i 1922 (Jeg lurer på om året 2022 var et bevisst valg fra Putins side. Det er 100 år siden Sovjetunionen ble dannet).

Listen over overgrep, som russerne har begått mot fredelige ukrainere, er lang. Likevel har ukrainerne aldri hevnet seg på russerne. Har ukrainerne noen gang krevd at russiske ledere skulle stilles til rettslig ansvar for deres forfølgelse og undertrykkelse gjennom mer enn 70 år? Har de noen gang forlangt økonomisk erstatning for at bolsjevikene ødela økonomien deres gjennom tvangskollektivisering og planøkonomi. Hvis Schrøder er rimelig oppegående vil hun forstå at russerne har sluppet lett unna.

Schrøder vokste opp i et Ukraina, der Bresjnev-kompisen Volodymyr Sjtsjerbytskyj (Han ville helt sikkert bli fornærmet fra sin grav, hvis han hadde lest at jeg skrev navnet hans på ukrainsk). Den godeste Volodomyr syntes det ikke var fint nok å være ukrainsk, så han snakket alltid på russisk. I Nasjonal Samling under den andre verdenskrig hadde vi pangermanister som mente at nordmenn skulle inngå i det tyske folket.

Quislingen Sjtsjerbytskyj sa under en tale til partimedlemmer i oktober 1973 at det var meningen at ukrainerne først og fremst skulle uttrykke følelser av vennskap og brorskap til det store russiske folket, deres kultur, deres språk – revolusjonens språk, Lenin, språket for internasjonalt samkvem og enhet» . Sjtsjerbytskyj hevdet også at «den verste fienden til det ukrainske folket» er «ukrainsk borgerlig nasjonalisme og også internasjonal sionisme». Oj, hva hadde han da sagt om dagens ukrainske president, Volodymyr Zelenskyj? Han har jo jødisk bakgrunn. Kommunistene liker jo å framstå som anti-rasistiske.

Sjtsjerbytskyj undertrykte den ukrainskspråklige pressen og kulturelle organisasjoner. Undervisning på ukrainsk ble sterkt redusert. Opposisjonelle ble innlagt på psykiatriske sykehus. Han ble avsatt i 1989.

Schrøder må jo vite at ukrainerne fremdeles har fryktelige minner knyttet til denne mannens styre.

Vi nordmenn har fremdeles en språkstrid – mellom nynorsk og bokmål – som en rest etter dansketiden. Vi husker den kulturelle oppblomstringen på 1800-tallet, da vi oppdaget vår rike kulturarv på nytt. Nasjonalromantikken blomstret. I 1905 og 1945 følte vi friheten. I 1991 følte ukrainerne også friheten. Den friheten ble for tung å akseptere for Putin og hans overløpere i Ukraina.

Morten Bakkeli.

 

Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.

 

* Følg Bøkebloggen på Facebook *