Politikerne i Planutvalget i Larvik bør nøye lese dommerens uttalelser om å gi dispensasjoner.

Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering.

Retten er enig med Statsforvalteren i Agder i at økt gesimshøyde fra hyttens godkjente høydeplassering, dvs. en minst 60 cm høyere fasade målt fra normal vannstand, vil medføre at hensynene bak byggeforbudet i plan- og bygningsloven 2008 § 1-8 blir vesentlig tilsidesatt.

Etter plan- og bygningsloven 2008 § 1-8 er det forbud mot bygging og andre tiltak i 100- metersbeltet langs sjø og vassdrag. Bakgrunnen for forbudet er begrunnet i hensynet til allmennhetens interesser, spesielt ferdsels- og friluftsinteressen, og også landskapshensyn og verneinteresser, jf. O.J Pedersen, side 219. Byggeforbudet må ses i sammenheng med Grunnloven § 112 hvor det det heter at naturressursene skal «disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».

I forarbeidene til plan- og bygningsloven 2008 er det fremhevet som et nasjonalt mål at strandsonen skal bevares som natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle. Det er derfor nødvendig med en streng praksis ved behandling av dispensasjoner i 100-metersbeltet langs sjøen, og det skal mye til før dispensasjon kan gis til bygging, særlig i området med stort utbyggingspress,

Hytten ligger plassert ca. 25 meter fra sjøen i et meget populært hytte- og turområde. Det er ikke tvilsomt at det er stor aktivitet i området med mye båttrafikk i fjorden utenfor hytten med tillegg av turgåere på land. Hytten er godt synlig i landskapsbildet. En økning av hyttens gesimshøyde vil føre til en mer dominerende fasade mot sjøen uavhengig av om dens bredde går noe utover tillatelsen fra 2005 eller ikke. Det er riktig at fasaden også vil bli mer iøynefallende og mer fremtreden for brukerne av området når terrengoppfyllingen foran hytta blir tilbakestilt. Tiltaket er derfor negativt for natur- og friluftsinteressen og landskapshensyn. Holdt opp mot den strenge dispensasjonspraksis og nasjonale retningslinjer om tiltak i strandsonen, vil en slik fasadeendring være en vesentlig tilsidesettelse av nevnte hensyn.

Hensynet til forutsigbarhet og konsekvenshensyn, som del av lovens formålsbestemmelse, blir også vesentlig tilsidesatt dersom det gis dispensasjon for det omsøkte tiltaket. Om disse hensynene har Statsforvalteren i Agder gitt en begrunnelse som er dekkende for rettens syn:

Når det gjelder hensynet til å sikre forutsigbarhet i lovens formålsbestemmelse viser vi til Sivil- ombudsmannens uttalelse i sak 2014/3445 hvor det heter at kommunen ikke må bruke sin dispensasjonsmyndighet på en slik måte at den undergraver planene som informasjons- og beslutningsgrunnlag. Kommuneplanen legger ikke opp til ytterligere utbygging av den eksisterende fritidsbebyggelsen, og det klare utgangspunktet er da at tiltakshaver ikke kan påregne tillatelse til slikytterligere utbygging. Vedtak som angår forvaltning av byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen skal også sikre forutsigbarhet. At omsøkte tiltak går på bekostning av natur- og landskapshensyn, og vil bidra til en ytterligere privatisering av strandsonen, tillegges betydelig vekt for at hensynet til forutsigbarhet blir vesentlig tilsidesatt.

Hensynet til å sikre forutsigbarhet, må imidlertid også ses i sammenheng med konsekvenshensyn (presedenshensyn). Når det gjelder følgene en tillatelse kan få for lignende saker i fremtiden har Sivilombudsmannen i sak 2006/167 uttalt at «et hensyn som ofte trekkes inn som argument mot å dispensere er de følgene en tillatelse kan få for lignede saker i fremtiden. Ombudsmannen har i tidligere uttalelser akseptert at slike konsekvenshensyn tillegges vekt, forutsatt at de bygger på en «konkret avveining». Vi legger til grunn at uttalelsen er dekkende også ved dispensasjonsvurderinger etter pbl. § 19-2. Statsforvalteren er av den oppfatning at begrunnelsen for dispensasjon ikke skiller seg ut fra det som kan anføres av andre som ønsker utvidelse av fritidsbolig i strandsonen. En lovanvendelse der det gis dispensasjon i denne saken vil dermed skape en forventning om at også andre kan få innvilget dispensasjon fra byggeforbudet i pbl. § 1-8 andre ledd. Strandsonen er områder av nasjonal interesse, og Larvik kommune er del av et område der det er svært stort press på arealene i strandsonen. Etter lovforarbeidene som vist til over er det da en høy terskel for å gi dispensasjon. Dispensasjon i denne saken vil etter dette bidra til å skape en dispensasjonspraksis som undergraver byggeforbudet i 100- metersbeltet langs sjøen. Dette vil klart skje på bekostning av hensyn både bak byggeforbudet i pbl. § 1-8 andre ledd og hensynet til forutsigbarhet i lovens formålsbestemmelse. Konsekvenshensyn gjør seg konkret gjeldende, noe som tillegges betydelig vekt i favør av at hensynene bak byggeforbudet i pbl. § 1-8 andre ledd og hensynet til å sikre forutsigbarhet i lovens formålsbestemmelse blir «vesentlig tilsidesatt» hvis dispensasjon gis.

Det må også vektlegges at den statlige fagmyndigheten har uttalt seg negativt med hensyn til dispensasjon.

Det er ikke kommunale arealpolitiske forhold som taler for at det gis dispensasjon i denne saken. Som nevnt er eiendommen i kommuneplanens arealdel utlagt med arealformål Grønnstruktur. Utfra det resultat retten har kommet til, er det ikke grunn til å vurdere om også hensynene til kommuneplanens arealformål blir vesentlig tilsidesatt dersom det gis dispensasjon. Hensynene til naturvern og friluftsliv er uansett strengere i områder avsatt til grønnstruktur.

Retten kan heller ikke se at det sannsynliggjort at fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering vil være klart større enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven 2008 § 19- 2 annet ledd annet punktum.

Det er ikke påvist noen generelle areal- og ressursdisponeringshensyn som taler for at det skal gis dispensasjon i denne saken. Individuelle hensyn som ikke er en objektiv fordel ved eiendommen, er heller ikke relevante ved fordelsvurderingen. I denne saken foreligger ikke helt spesielle sosialmedisinske, personlige eller menneskelige hensyn som bør vektlegges i favør av at dispensasjons gis. Eventuelle fordeler ved at det ikke har vært nødvendig å senke hytten i terrenget, er ikke relevante fordi hytten kunne blitt bygget uten slike inngrep selv om det i rammetillatelsen var satt en øvre kotehøyde for gesims på c+ 6,8 meter.

Ulempene ved en dispensasjon vil særlig være tilsidesettelsen av hensynene byggeforbudet i 100-metersbeltet, og at det vil bidra til uønsket praksis der det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Det foreligger etter samlet vurdering ikke en kvalifisert overvekt av fordeler ved å gi dispensasjon.

Etter dette har retten kommet til at det ikke er adgang etter plan- og bygningsloven 2008 § 19-2 annet ledd til å gi dispensasjon.