Dagbladet kalte ham humørfylt, mens hans grandniese Mai-Liss Ayla Hansen beskrev ham som litt av en spilloppmaker. Arnold så på sin funksjonshemming som en utfordring og ikke som en begrensning. Selv om han var lammet i begge bena, sto han i målet under løkkefotballkamper. Man kan godt si at Arnold også var en pioner innenfor paralangrenn. Da han som unggutt deltok i langrenn, var det ikke sitteski. Hansen fikk bygd en slodd og dro seg fram med to piggstaver.
Jeg har basert denne artikkelen på to intervjuer: ett med Dagbladet (18. februar 1961) og ett med Østlands-Posten (15. juli 1975). Et par opplysninger stemte ikke helt overens. I 1975 fortalte Arnold at han besøkte Skien for å se travløp på Klosterskogen Travbane. I 1961 fortalte han at det var for å se en fotballkamp. Jeg har i artikkelen valgt å referere til uttalelsene fra 1961, ettersom de lå nærmere i tid.
I 1961 fortalte Arnold at det var én som sa dette til ham en dag: «Jeg syns du skulle gå på hendene, Arnold. Det er mye lettere.» I 1975 sa han at han som 15-åring tenkte: «Kan man ikke gå på beina, så får man gå på henda.»
Arnold Marinius Hansen (født 18. mars 1911 i Brunlanes, død 29. mars 1979 samme sted) var skomaker. Foreldrene var arbeider ved Agnes fabrikker Johan Henrik Hansen [Pøtten] (1876–1950) og husmor Anna Oleane, f. Olsen (1877–1949). Begge foreldrene var født i Brunlanes. Faren kom fra bruksnummer 5 under gården Pytten, mens moren kom fra Eriksglova under gården Berven. Arnold var den andre i en søskenflokk på fire. Han hadde en eldre søster samt en yngre bror og søster. Broren var fotballspilleren, fagforeningsmannen og lokalpolitikeren Rudolf Hansen (1913–1980).
Arnold Hansen Faksimile fra Dagbladet 18. februar 1961. Foto: Johan Brun.
Ifølge folketellingen 1920 var familien bosatt på bruksnummer 45 under gården Agnes. Johan Henrik Pøtten eide «Fjelly» (bruksnummer 58 under gården Agnes) 1930–1937. Arnold kjøpte den i 1948. Han solgte i 1959 en halvpart til Oddmund Mørk og i 1971 den andre halvparten til ham, slik at han ble eneeier.
Skaubakken 14. Skjermdump: 1881.no
Arnold var en stor Stag-patriot og var til stede under alle fotballkampene. Han hjalp til som altmuligmann under arrangementer til inntekt for klubben.
Stagbanen Skjermdump: google.maps
Arnold bodde som voksen i samme bolig som ekteparet Marit og Oddmund Mørk.
Arnold ble ett år gammel rammet av poliomyelitt og ble lam i begge bena. Han måtte ta seg fram på hendene, og i de første barneårene akte han seg bortover gulv og veier. Arnold tok sykdommen som en utfordring og lot den ikke hemme livsutfoldelsen. Guttedagene hans ble som andres, fylt av lek, sport og gøy. Arnold uttalte en gang at dette ikke hadde gått uten kameratenes hjelp. Siden han ikke kunne løpe med og spille satte kameratene ham til å vokte målet under løkkefotballkamper. Hansen deltok også i «langrenn» som unggutt. Han fikk bygd en slodd, satte seg i den og dro seg fram med to piggstaver.
Da Arnold var liten drømte han ofte at han spilte senter på verdenslaget i fotball. Han utdypet dette nærmere i et intervju med Henning Rudlang, som sto på trykk i Østlands-Postens utgave av 15. juli 1975: «Jeg la elegante pasninger og scoret rett i «vinker’n». Da var det ille å våkne og oppdage at det ikke var sant. At det hele bare var en drøm.»
Ifølge intervjuet fikk Arnold i niårsalderen en slags hjemmelaget dresin – eller rullestolvogn – som han hadde stor glede av om sommeren. Han fikk etter hvert gode krefter i armene og god kondisjon. En gang da Arnold leste til konfirmasjon hadde noen stjålet og ødelagt dresinen hans. Reparasjonen kostet 50 kroner. «Send regningen til meg», sa en rasende sogneprest i Tanum, Andreas Fleischer. «Her har du 20 kroner foreløpig, resten følger når jeg selv får lønning neste dag.»
I april 1921, da Arnold var ti år gammel, forsøkte den omreisende engelskmannen Smitt Wigglesworth å helbrede ham på Misjonshuset, men intet skjedde.
Arnold fortalte i det ovennevnte intervjuet også om det å gå på hendene: «Jeg begynte å trene på det, og en dag var det en som spurte meg: Kan du gå på henda over Stag-banen fra mål til mål, så skal du få femti øre. Det var jo mange penger den gangen, og jeg satte i gang. Over kom jeg, og penga var mine. Er det uoffisiell verdensrekord i å gå på henda tro? sier han med et glimt i øyet.» Under regnvær gikk Arnold alltid på hendene, da han skulle gå på utedoen hjemme.
En gang før krigen skulle Arnold og en kamerat ut å fiske i en pram. Som støtte for beina brukte Arnold store jernskinner, som var veldig tunge. Da guttene var vel utpå holdt de på å kantre. «Hvis vi kantrer», sa kameraten, «da kan vi bruke deg som dregg.» Gjett om det var én som ønsket seg raskt i land.
Arnold var trolig i tyveårene da han dro seg etter landeveien i dresinen for å overvære en storkamp i fotball i Skien. Det ble nesten ti mil fram og tilbake. Arnold la i vei tidlig på søndagsmorgenen, så kampen og tenkte at han skulle overnatte på hotell innen hjemreisen dagen etter. Han hadde fått løfte om et rom, dersom det ikke ble opptatt av mannen som hadde bestilt det. Han dukket dessverre opp. Arnold hadde intet annet valg enn å dra hjem igjen samme kveld. Bremsene røyk tidlig på hjemturen, slik at han måtte sanke mose langs grøftekanten og holde dette på hjulet som bremseklosser. Først ved firetiden om natten svingte Arnold opp foran hjemmet. Han var sliten og lang i armene etter turen.
En tid senere tok Arnold en liknende tur til Jarlsberg Travbane utenfor Tønsberg.
Som skomaker var Arnold kjent over hele Stavern. Han hadde ingen spesiell utdannelse i yrket, men bestefaren var skomaker og faren drev også en del med dette på si, slik at han gikk i god lære. Arnold begynte ordentlig for seg selv i 1939. Han drev intet offisielt verksted. Arnold reparerte bare for venner og kjente i distriktet og spesielt for folk ved Kysthospitalet, noe som ga en liten ekstrainntekt til uføretrygden.
I Dagbladets utgave av 18. februar 1961 sto det et lengre intervju som Knut Eidem hadde foretatt med Arnold. Der framkom det at han på den tiden hadde en trehjuls motorsykkel som framkomstmiddel. Arnold fortalte at det ikke var hyggelig på vinterføre, men at kulden likevel var verst, ettersom den satte seg raskt i de livløse beina. Blodomløpet var nemlig så som så. Av den grunn holdt han seg mest hjemme. Dessuten var motoren blitt så gammel og utslitt at han i stedet kunne trenge en liten invalidebil. Eidem skrev at Arnold naturligvis trengte en håndsrekning, for økonomien hos en landsens skomaker var ikke alltid den beste.
Formannen for Foreningen Oslos Dameforening, Ragna Wormstad, fortalte i Dagbladet at man i 1961 hadde samlet inn om lag 40.000 kroner til invalide og poliorammede mennesker i Norge. Hansen fikk 1.000 kroner av disse.
Østlands-Posten la 12. april 1961 ut en liste i håp om at leserne ville være med på å skaffe penger til invalidebilen. Larvik Poliomyelittforening var første bidragsyter med 500 kroner. Ifølge reglementet kunne den bare yte penger, dersom det dreide seg om «hjelp til selvhjelp», men at man i dette tilfellet kunne gjøre et unntak.
Bjørn Simonsen satte i gang en innsamlingsaksjon for Arnold Hansen blant venner og kjente. Det ble nedsatt en komité, som bestod av følgende medlemmer: Daniel Vefald, Magnus Tvetene, Sverre Gundersen og Harry Folvik. Oppdraget var å samle inn 16.000 kroner.
Formannskapet i Brunlanes kommune vedtok enstemmig 18. april 1961 å bevilge 1.000 kroner som tilskudd til invalidebilen. Forstanderskapet i Brunlanes Sparebank besluttet på sitt møte 21. april 1961 å yte 500 kroner. Under sitt siste møte før sommerferien bevilget Brunlanes Helselag 500 kroner.
Det meste kom imidlertid fra befolkningen på Agnes og i og ved Stavern. Harry Folvik var en ivrig og pågående ildsjel. Under innsamlingen spurte en mann ham om hva det var vanlig å gi. «Selv har jeg gitt 50 kroner, men du tjener såvidt mye bedre at 65 skulle passe for deg», svarte Folvik.
I 1962 fikk Arnold en splitter ny Volkswagen til 17.500 kroner.
Han døde 29. mars 1979, 68 år gammel.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
