Barbie og Oppenheimer er de to filmene som «alle» kinogjengere må se i år. Dette ga opphavet til uttrykket Barbenheimer. Jeg har ennå ikke sett Oppenheimer, men for noen dager siden så jeg Barbie. Den har jevnt over fått gode kritikker i opphavslandet USA, men jeg er ikke like entusiastisk. Selv om Will Ferrell i sin sedvanlige heseblesende spillestil og de andre aktørene forsøker å overbevise oss om at «har vi det ikke morsomt dere?» var det ikke ofte jeg trakk på smilebåndene. Regissør er Greta Gerwig, som også har skrevet manuset sammen med Noah Baumbach. I viktige roller ser vi – foruten Ferrell – Margot Robbie, Ryan Gosling, America Ferrera og Rhea (fru De Vito) Perlman.
Margot Robbie. Foto: Gage Skidmore.
Ryan Gosling. Foto: Gage Skidmore.
Hvis ikke dette hadde vært en popkulturell fantasikomedie, ville jeg ha ment at valget av Robbie og Gosling som Barbie og Ken hadde vært feil. Robbie er ikke dukkesøt (munnen er litt for stor) og Gosling er ikke stilig. Deres ansikter passer godt til komedier. Jeg synes at Rhea Perlman gjør en god innsats i den vesle rollen som det forstandige gjenferdet til Barbies skaper, Ruth Handler. Lystige amerikanske filmer har ofte et sentimentalt innslag. Det har også Barbie, og Perlman opptrer med en gammelkvinne-visdom i dette.
Rhea Perlman. Foto: Alan Light.
At Barbie har fått såpass stor oppmerksomhet tror jeg beror på at det er en slags one of a kind-film, det vil si en film som har et så spesielt preg at det er helt unikt for den. Kinogjengerne blir trukket inn i et rosafarget «Barbieland». Barbie har omtrent den samme effekten som Hvem lurte Roger Rabbit?, der man blandet animasjon med realfilm og Bob Hoskins møtte kjente tegnefilmfigurer i gjesteroller.
Enkelte har påpekt at Barbie egentlig er en satire. Å lage en god satire er en uhyrlig vanskelig sak. En satire må ha brodd og treffe sitt mål med stor tyngde. Barbie avslører at verken Gerwig eller Baumach behersker dette faget. For meg framstår filmen bare som et harselas eller en parodi. Mel Brooks derimot er en meget dyktig satiriker. Han laget blant annet Kjempefiaskoen – Det våres for Hitler og Vill vest. Faktisk savnet jeg en person av Brooks’ kaliber til å skrive manuset.
Jeg vil faktisk gå såpass langt som å påstå at dette er de tapte mulighetenes film. Jeg hadde store forventninger til den sekvensen der dukkefigurene Barbie og Ken er på besøk i den virkelige verden. Det kunne ha gitt inspirasjon til mye latter og gags. Jeg kom til å tenke på Woody Allens Kairos røde rose, der den tøffe filmfiguren Tom Baxter opptrer som dum og hjelpeløs i den virkelige verden, og som kanskje er den delen av filmen som framkaller mest latter. Gerwig og Baumbach stiller ikke i Allens klasse. At manusforfatterne ikke gjorde et poeng av at menn la an på den påtatt supermaskuline Ken, som nærmest framstår som et homseikon, er en gåte. Kanskje var det ikke politisk korrekt?
Jeg ble forresten overrasket å se britiske Sharon Rooney som én av Barbiene. Jeg husker henne som den pratesyke mordersken i en episode av krimserien McDonald & Dodds. Den fyldige Rooney er kanskje vår tids Ricki Lake. Det er selvinnlysende at en film som Barbie med rosa farge og jåleri har en høy campfaktor. Jeg savnet litt av denne faktoren, som John Waters fikk i filmen Hairspray, hvor Lake spilte den kvinnelige hovedrollen. Og kanskje den samme løsslupne humoren som vi fant i de første Politiskolen-filmene.
Jeg lo litt av fortelleren Helen Mirrens utsagn om at takket være Barbie var alle problemer med feminisme og likestilling løst. Det viste seg at hele ledelsen for den «feministiske» dukkeprodusenten Mattel bestod av menn, men at et par kvinner hadde vært sjefer der tidligere. Ideen om Depresjon-Barbie var også gøyal.
Jeg syntes også det var veldig morsomt da Ken spurte menn i den virkelige verden om patriarkatet. Når han får vite at det ikke finnes et patriarkat her, drar han tilbake til Barbieland og fratar kvinnene makten sammen med de andre mennene. De blir hjernevasket til å bli underdanige mennene, akkurat slike kvinner som mennene i filmen The Stepford Wives ønsket seg. Her får filmen et dystrere preg, og Gosling ser ekkel ut.
Barbie blir fra nå av en battle of the sexes-film. Slike filmer har blitt laget fra begynnelsen av 1900-tallet, og vi har et godt eksempel i Hepburn/Tracy-filmen Adams ribben. Manusforfatterne greier ikke å få dette til heller.
Idéen er god, men jeg hadde ønsket at mer kompetente forfattere hadde skrevet manuset. Karakter: 3 av 6.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
