Morten Bakkeli har tatt en pause med «fredagsprofilene». De neste ukene kommer Bøkebloggen til å presentere hans miniserie «Bygninger i våre hjerter», hvor han tar for seg fire bygninger. Tre burde aldri ha vært revet. Nummer fire måtte rives.
Morten forsøker å få fram hvilke personer som ønsket å rive disse bygningene.
«Thirudgården» (tidligere «Abraham Andersens gård») var en murbygning i nyklassisistisk stil i Hovedbyen i Larvik. Den ble oppført i 1885 etter bybrannen i 1884. Rivingen av bygningen startet mandag 19. mai 1958. Murrester og annet ble kjørt som fyllmasse til Sika-området.
«Thirudgården». Foto: Ukjent
«Thirudgården» ble erstattet av «DnC-bygget». Adressen var Torget 1.
Torget 1 Foto: Morten Bakkeli (2010)
Gunnar Reiss-Andersen flyttet sammen med sin mor til Torvet 1 i 1912. Manufakturhandler Abraham Andersen (1837–1911) fikk ferdig sin nye store murgård på tre etasjer ved Torget i 1882 og åpnet sin store forretning der 12. april samme år.
Gunnar Reiss-Andersen. Foto: Ukjent / Oslobilder.no / Oslo Museum
Etter at Abraham Andersens gård gikk med i bybrannen i 1884 oppførte han en ny bygning, som kom til å bli kjent for ettertiden som «Thirudgården».
Andersens manufakturhandel hadde inngang fra søndre hjørne og fra Øvre Torggate.
Jacob Jacobsen fra Danmark åpnet i 1887 sin trikotasjefabrikk i Brannvaktsgate 7. Den måtte utvides og flyttet i 1890 til Torvet 1. Denne bygningen ble også for liten, og i 1898 ble Torvet 3 («Støtviggården») ervervet.
Det er egentlig interessant å merke seg at et så erkelarviksk begrep som «Thirudgården» egentlig stammer fra Ås i Akershus. Det er bare én familie som heter Thirud, og den kommer fra en gård derfra.
«Thirudgården» er oppkalt etter Alf Thirud (1884–1953), som hadde sin tannlegepraksis der fra 1907 og som eide bygningen fra 1916. Ifølge folketellingen 1910 bodde Thirud, kona, sønnen Eigil og tjenestejenta Karen i Torget 1.
Dette bildet viser at det har vært liv på Torget en gang. FOTO: Digitalt Museum
Når bygningen fikk navnet «Thirudgården», er vanskelig å vite. Første gang den omtales i aviser, som finnes i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, er i artikler i Nybrott og Verdens Gang 30. september 1946. «Thirudgården» har helt sikkert blitt brukt som en folkelig betegnelse på Torget 1 i flere år før den tiden.
Artiklene handlet om kong Haakon VII, da han mottok folkets hyllest på balkongen under Larvik bys 275-årsjubileum i 1946. Var det en bygning i sentrum som larvikingene mente var høvelig for en monark og som lå passelig til ved Torget, så var det den slottsliknende «Thirudgården». Bildet av den feststemte monarken bare litt over et år etter frigjøringen prentet seg inn i mange larvikingers sinn. For dem var han «Kongen som sa nei».
Under 17. mai-feiringene var balkongen på Torvet 1 alltid flott pyntet, og fremstående gjester hadde sine plasser der.
I 1912 flyttet den senere forfatteren Gunnar Reiss-Andersen sammen med moren Helga til Torvet 1. Den nye leiligheten var i tredje etasje og hadde vid utsikt over Larviksfjorden.
Under den andre verdenskrig ble C-rapportene med dokumenter levert til daværende avsnittssjef for Milorg A-155, Bjarne Støtvig (alias «Sverre Kirkeby»), på hans kontor i Torvet 1. Støtvig hadde åpnet en klesforretning der i 1930.
Bjarne Støtvig. Foto: Stortingsarkivet
For svært mange år siden forekom det også en sparsom «plateproduksjon» her i byen. Rundt 1950 benyttet gruppene Rex Band og Fox Trio seg av opptaksutstyret til firmaet A/S Radio, som holdt til i «Thirudgården». Lyden ble spilt direkte inn på en ugravert lakkplate. Det fantes ikke noen mellomledd i form av lydbånd eller matriser. En del spilte også inn julehilsener til hvalfangerne ved hjelp av dette appararet.
Det var især to menn som gikk sterkt inn for at «Thirdugården» måtte rives. Den ene var rådmann Leif Hjørnevik, og den andre var sjef for Den norske Credittbank Larvik, Ernst Andresen.
Hjørnevik uttalte i 1957 at det skulle være gode muligheter for at Larvik sentrum ville gjennomgå betydelige forandringer i løpet av få år, og at det allerede hadde skjedd en god del forandringer til det bedre. Han håpet til og med at byens «foryngelseskur» fortsatte i et så hurtig tempo som mulig. Da det gjaldt «Thirudgården», mente Hjørnevik at det ville være et stort pluss for byen å få et moderne nybygg på denne dominerende tomta. «Det er i det hele tatt mye som er «modent» for fornyelse i denne byen. Den som lever om 15–20 år vil nok få se store forandringer», uttalte rådmannen.
Hjørnevik hadde altså ikke høye tanker om den byen som ga ham hans utkomme. Joda, det ble forandringer, men ikke til det bedre. Han fikk ikke se noe av dette selv, for han flyttet til Trondheim og Skien. Hjørnevik døde i 1972. Det må bemerkes at Hjørnevik var vossing og kanskje ikke følte et like nært forhold til byen og dens bygninger som en innfødt. Det er egentlig ingen forklaring, for det er også svært mange innflyttere som har tilført Larvik mye positivt.
Østlands-Postens journalist innledet sin artikkel i utgaven av 13. mai 1958 med følgende ord: «Det er nokså mange i denne byen som synes det er trist at Thirud-gården skal rives. Den karakteristiske fasaden er jo blitt en fremtredende del av byens ansikt. Ja, det er endog enkelte som mener det rett og slett er uforsvarlig å rive bygningen. Den burde repareres og settes i ordentlig stand, hevder de.»
«Kom, bli med så skal de få se «herligheten» bak fasaden», sa banksjef Ernst Andresen. Med ham som cicerone ble representanter for Larvik Morgenavis og Østlands-Posten vist rundt fra kjeller til loft i «Thirudgården», slik at de både de og leserne skulle forstå at denne bygningen ikke var noe å ta vare på. Begge journalistene lot seg overbevise.
Journalisten fra morgenavisa kom med en mindre reservasjon at det hadde blitt rotet nokså meget til under flyttingen av de mange kontorene og forretningene i bygget, slik at det innvendige ikke presenterte seg fra noen gunstig side.
Journalisten fra ØP slo bombastisk fast at mangel på vedlikehold – som bygningen var blitt gjenstand for de senere årene – viste at både eiere og leiere forlengst hadde innsett at dette huset ikke var verd å legge en øre i. Sterke ord! Hadde han noe dekning for denne påstanden tro? Hadde han spurt dem? Han avsluttet artikkelen med disse ordene: «Og så varer det nok ikke så svært lenge til at det står et hypermoderne og helt igjennom tidsmessig forretningsbygg der til glede for byens befolkning og en skjønnhetsplett i byansiktet. Men ærlig talt: Den gamle føflekken var nå sjarmerende den og.» Her kommer fordommene klart fram: Det hypermoderne og tidsmessige er en skjønnhetsplett, mens det gamle er bare en føflekk.
Jeg var ikke inni bygningen på den tiden, så det kan godt ha vært slik. Jeg sitter med en følelse at datidens journalister var lydige og vegret seg mot å stille kritiske spørsmål til banksjefer og rådmenn.
Jeg hadde stilt banksjefen noen spørsmål. Først: «Den Norske Creditbank Larvik kjøpte Torget 1 av Bjarne Støtvig i 1954 for NOK 700.000. Selv hadde Støtvig kjøpt eiendommen av Alf Thiruds arvinger for NOK 550.000 ett år i forveien. Jeg regner med at DnC er en såpass profesjonell aktør på eiendomsmarkedet at du, Andresen, på forhånd hadde undersøkt bygningens forfatning. NOK 700.000 er tross alt en anselig sum. Hvis dere i DnC brukte et såpass stort beløp på en bygning dere visste var i en så dårlig forfatning, betyr det bare én ting: At DnC kjøpte «Thirudgården» for å rive den og erstatte den med en ny bygård.» Hvis Andresen hadde svart at bygningen var i prima forfatning i 1954, hadde jo det vært å innrømme at det var DnC som hadde skylden for forfallet.
Så: «Hvorfor kjøpte DnC Torget 1? Rådmann Hjørnevik ga vel svaret i fjor, da han fortalte at dere arbeidet intenst med å få reist et moderne storbygg beregnet på forretninger og kontorer. Dere ønsker naturligvis ikke å utbedre eller reparere en bygning dere ønsker å rive. Kan du kommentere det, Andresen?»
Østlands-Postens daværende journalist spådde at DnC-gården ville bli en skjønnhetsplett til glede for byens befolkning. Han tok feil på samme måte som hans kollegaer i avisa i dag spår at en jernbanestasjon i Kongegata vil være av positiv verdi for byen. Journalister har lett for å la seg forføre av svulstige ord.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
