Det var slik journalist Einar Nord i Østlands-Posten betegnet rivingen i en artikkel i utgaven av 22. mars 1947. Han var vanligvis ikke kjent for å være kritisk i sine artikler. I samme intervju uttalte konservator Hals ved Vestfold Fylkesmuseum med et oppgitt sukk at det var absolutt unødvendig å rive gården. Og så en fredet gård!

I slutten av artikkelen skal jeg ta for meg de personene som jeg mener måtte bære ansvaret for rivingen. Det var altså ingen enkeltperson.

Smithegården var en eldre trebygning ved Skottebrygga i Larvik. Det er usikkert om den ble oppført på 1600- eller 1700-tallet. Rivingen av gården startet tirsdag 29. mars 1938 i forbindelse med ombyggingen til normalsporet jernbane trass i alle fredningsbestemmelser.

«Smithegården». Foto: Anders Beer Wilse (1912)

Adressen var Storgata 10.

I en innberetning fra 1923 fra den antikvariske bygningsnemnd ble eiendommen beskrevet slik: ««Smithegården» er et to-etasjes tømmerhus med stående panel og valmtak. Det utmerker sig ved enkle gode forhold og en regelmessig vindusplassering som gir bygningen en sikker arkitektonisk holdning og et horisontalt bånd som markerer skillet mellem etasjene. Gårdsrummet er omgitt av lavere tømrede fløibygninger med gjennemkjørsel såvel ut til gaten som til den bakenfor liggende have. Det er en prøve på de gårdsanlegg inne i byen som var typisk for Larvik i eldre tid.»

Wilhelm Swensen skrev i årsberetningen til Foreningen til norske minnesmerkers bevaring i 1928 at mens Den gamle tollbod var maltraktert og ramponert, så stod til gjengjeld bebyggelsen på Storgaten nr. 10 så godt som urørt. Det er et tankekors at Den gamle tollbod, som i dag rommer Larvik Sjøfartsmuseum, er bevart, mens «Smithegården» ble revet.

Han framholdt at den ga et prektig bilde av en gammel bygård med sin store faste toetasjes hovedbygning og de lange uthusfløyene som omsluttet et lunt og trivelig gårdsom. Swensen skrev at inngangen førte gjennom en stor rundbuet port fra den lille plassdannelsen i Dronningens gate. Det var ingen dør ut mot gaten, så man kunne føle seg trygg da porten var lukket. Hovedbygningens inngangsdør fra gårdsplassen befant seg midt på huset, og vis-à-vis hadde man en bred overdekket åpning i uthusfløyen med blikk inn mot den gamle hagen. Swensen mente at plassen foran hovedporten sikkert var av gammel dato. Han fortalte at det skulle ha gått en allé fra Herregården gjennom «Smithegården»s hage ned til havna, men at det måtte ha ligget langt tilbake i tiden, siden også nabohuset (Dronningens gate 1) var eldre enn fra 1792.

Da en taksasjonsforretning ble holdt i 1767, var eieren Søren Pind. Han var postmester i Larvik 1763–1792. Børre Strøm og Ludvig Brinck fulgte som eiere. Kjøpmann og «grevling» Mathias Sartz kjøpte gården i august 1807 og fikk da navnet Sartzegården. Sartz tok borgerskap i Larvik i 1810 og handlet med kornvarer, salt, humle, hamp, hør, seilduker, kolonialvarer, vin samt brennevin. En tid reeksporterte han vin og brennevin til Danmark og England.

Etter at Sartz døde i 1823 fortsatte hans enke Johanna og de syv barna å bo der. De leide ut en del av gården, blant annet til løytnant J. Chr. Schrøder, da han var timelærer ved middelskolen.

Skipsfører Hans Smith kjøpte eiendommen i 1868. Da Hans Smith døde i 1888, ble gården overtatt av enken Josephine. Hun døde i 1912. Det er usikkert om gården ble oppkalt etter Hans Smith, kona Josephine eller selve familien.

I krigsårene 1807–1814 rommet «Sartzegården» en vaktstue for underoffiserer og et arrestkammer.

Johanna Sartz åpnet i 1849 i samme gård en forretning, som etter hennes død omkring 1850 ble overtatt av datteren Johanne Mathilde Sartz. Forretningen flyttet siden til Gudmund Hansens gård nederst ved Torget. Johanne Mathilde Sartz drev den helt fram til 1878. Forretningen hadde forhandlet allslags småting til søm og broderi, senere også julepresanger og litt frukt.

Larvik Atletklubb ble stiftet i «Smithegården» 17. mars 1938, der den også fikk lov til å benytte et værelse.

Forslaget til en minnelig overenskomst mellom Norges Statsbaner og Larvik kommune om makeskifte, som blant annet berørte Storgaten 10 og Storgaten 12 («Tordenskjoldgården»), ble underskrevet i Larvik 18. november 1936 av ordfører Oscar Andersen, borgermester Karl B. Løwe, NSBs distriktssjef i Drammen Waldemar Hoff, jernbanens sakfører og fylkesmannen i Vestfold Jørgen Herman Meinich.

Faksimile fra Aftenposten 18. mars 1933: utsnitt av omtale av Hoff i forbindelse med hans utnevnelse til distriktssjef for NSB i Drammen.

Det het seg slik at Storgaten 10 måtte rives for å kunne få gjennomført en brukbar regulering av heromhandlende strøk.

Forslaget ble vedtatt av Larvik bystyre 14. desember samme år. Hvis en skal gå ut fra referatet i  Østlands-Posten, var det ingen medlemmer som tok opp spørsmålet om å  rive «Smithegården».

Overenskomsten om makeskifte m.v. ble vedtatt av NSBs styre og underskrevet av generaldirektør Eivind Heiberg 12. april 1937.

Eivind Heiberg. FOTO: Ukjent/Oslo Museum.

I mellomtiden hadde Vestfold historielag andre planer.

Vestfold Historielag sendte en søknad til fylkesutvalget, hvor det anmodet om å få overta eiendommen for NOK 1.000. Meningen var å oppføre «Smithegården» på fylkesmuseets grunn. Historielaget bemerket at det ville bety overordentlig meget for laget å få ervervet denne eiendommen nå i anledning de foreliggende planene om et fylkesmuseum. Den var fredet på foranledning av Foreningen til norske minnesmerkers bevaring, og at det var blitt opplyst at den var én av fylkets vakreste bygninger. Historielaget hadde planer om et fylkesmuseum med «Smithegården» som sentrum.

Fylkesutvalget besluttet på sitt møte 16. mars 1937 at det hadde intet å innvende mot at Vestfold Historielag fikk eiendommen for ovennevnte pris. Budet ble – etter å ha blitt anbefalt av fylkesmannen – akseptert av Staten.

Ifølge direktør Lindboe i historielaget var nedrivingen av «Smithegården» i Larvik og flyttingen av den til Tønsberg beregnet til å koste cirka NOK 15.000. Oppsettingen i Tønsberg – med fundamenter og det hele – ble anslått til cirka NOK 50.000. Totalt ville det altså koste cirka NOK 65.000.

I Tønsberg formannskaps møte 21. april samme år forelå det en søknad fra Vestfold Historielag, der man bad om kommunens garanti for et banklån på inntil NOK 15.000 til dekning av utgifter for nedriving, transport og lagring av bygningen. Formannskapet anmodet borgermesteren om – innen førstkommende bystyremøte – å innhente de nødvendige sakkyndige uttalelsene angående den museumsmessige verdien av eiendommen og den tekniske muligheten for en flytting av bebyggelsen.

Tønsbergs borgermester Rørholt innhentet uttalelser fra direktør Thor Bendz Kielland ved Kunstindustrimuseet. Det må i den anledning bemerkes at Kiellands spesialfelt var gullsmedkunst, vevkunst og ikke arkitektur.

Direktør Thor Bendz Kielland ved Kunstindustrimuseet frarådet flytting av «Smithegården» til Tønsberg.
Foto: Teigen fotoatelier – DEXTRA Photo / Norsk Teknisk Museum

I et intervju med Østlands-Posten, som sto på trykk i utgaven av 11. mai 1937, fortalte borgermesteren at Kielland ikke var noe særlig begeistret for idéen. Han mente at det var mange penger å legge bort på flytting av et gammelt hus fra Larvik til Tønsberg. Kielland hevdet dessuten at huset ikke var et slikt særsyn at det skulle være noe grunn å flytte det til Tønsberg. Videre uttalte han at Museumsforbundet ikke ville yte noe bidrag i den anledningen. Kielland mente at det var en dårlig løsning på museumsspørsmålet.

Så vidt borgermesteren forstod behøvde man ikke å rive «Smithegården» for jernbanens skyld, men på grunn av at jernbanen skulle åpne de to små tunnelene ved innkjøringen til Larvik og lage skjæringer. Gaten måtte derfor flyttes og legges i bru. Borgermesteren forklarte at det var gatereguleringen som var grunnen til flyttingen. Han avsluttet intervjuet slik: «Det er med andre ord Larvik som regulerer bort huset. Så vidt jeg kan skjønne må det treffes et arrangement slik at gården blir stående.»

Larvik kommune foretok seg ingenting, og «Smithegården» ble solgt til nedriving for NSB.

Tomta ble stående ubebygd i flere år. I 1987 ble nåværende Strandpromenaden 2A–E oppført der.

Strandpromenaden 2A–E Foto:Bøkebloggen

Hvis «Smithegården» hadde blitt revet i dag, hadde det vakt store protester. Kritiske innlegg hadde blitt sendt både til Bøkebloggen og Østlands-Posten og lagt ut på sosiale medier. Både politikere og innbyggere var mer lydige før. De aksepterte det autoritetene sa og gjorde. På så sett er det et mye mer levende demokrati nå.

Hvem bærer så ansvaret for den famøse ugjerningen? Det pussige er at det virket som en utenforstående, Tønsbergs borgermester Rørholt, hadde størst kunnskap om saken. Han la ansvaret på Larvik, det vil si ordfører Andersen og borgermester Løwe.

Men heller ikke Rørholt kan unngå kritikk i denne saken. Hvorfor ba han en person som var ekspert på gullsmed- og vevkunst om å uttale seg om bygningens verdi og ikke Riksantikvaren, Harry Fett, som var en autoritet på dette området? Var det slik at Rørholt ikke ønsket at Tønsberg kommune skulle påta seg ekstra kostnader ved å flytte bygningen, at det var et «bestillingsverk», fordi Rørholt kanskje visste at Kielland ville si nei?  Det er også merkelig at medlemmene av Tønsberg bystyre ikke undret seg over at Harry Fett ikke ble kontaktet.  

Jeg har ingen juridisk utdannelse og har ikke sett alle sakspapirene. Jeg mener at en stor del av ansvaret hviler på ordfører Oscar Andersen og rådmann Karl B. Løwe. De burde ha vært såpass innsatte i saken at de hadde forhindret at bygningen ble revet, og de burde ha fått med seg Rørholts uttalelser i ØP.

Oscar Andersen burde ha kjent svært godt til «Smithegården». Som guttunge arbeidet han nemlig hos I.C. Bruuns Tobakksfabrikk tvers over gaten (Storgaten 5). Kanskje Andersen ikke syntes det var noe verdt å bevare en bygning der velbemidlede mennesker hadde bodd? Kanskje Andersen ikke helt skjønte viktigheten av å bevare eldre bygninger for ettertiden? Hvorfor var opposisjonsleder og representant for Larvik borgerlige velgerforening (Høire), advokat Trygve Rynning, taus?

Andersen og Løwe må dele ansvaret med NSBs distriktssjef i Drammen, Waldemar Hoff, og generaldirektør Eivind Heiberg. Hvorfor var Hoff så oppsatt på å rive en fredet bygning, som han i tillegg måtte vite at det ikke var nødvendig å rive? Det hele ble sanksjonert av NSBs styre og underskrevet av generaldirektør Eivind Heiberg. Han var morfarsfar til NATO-sjef Jens Stoltenberg. Heiberg fikk ikke noe godt ettermæle for sin ledelse av NSB. Under hans ledertid måtte NSB legge ned jernbanestrekninger. Trafikken på de nybygde banene ble heller ikke slik som prognosene tilsa. Fra 1924 til 1933 sank NSBs inntekter fra 103 til 64 millioner. Heiberg ble meddelt avskjed i nåde fra 1. mai 1938.

Morten Bakkeli.

 

Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.

 

* Følg Bøkebloggen på Facebook *