Når larviksfolk i 1950-årene uttalte at de skulle på «Badet», behøvde ikke det nødvendigvis å bety at de skulle bade eller dusje i de hjemlige gemakker, men at de skulle ut og more seg i «Societetsbygningen» til tidligere Farris Bad.
Da «Badet» ble kjøpt av rogalendingen Harry Helgevold i 1952, brakte han med seg «en duft av den store verden» til lille Larvik. Ikke bare eide han en flott rød sportsbil (som mange ønsket å sitte oppi), men han engasjerte også mange dyktige jazzutøvere – både norske og utenlandske – som pianist/orkesterleder Sigurd Jansen, kontrabassist Ivar Børsum, sanger/orkesterleder Cecil Aagaard og saksofonist George Johnson.
I forbindelse med rivingen i 1971 ble larviksfolk invitert til å ta med seg minner fra «Badet». Min mor tok noe fra gelenderet til en trapp, som jeg tror hun brukte som ben til en skuff. Det var første og eneste gang jeg fikk se «det forjettede sted», som Elly hadde fortalt så mange muntre historier om. Slik som da hun danset med en stilig kar og sa: «Du likner veldig på Tom Tellefsen, som spilte i Gategutter». Mannen svarte: «Jeg ER Tom Tellefsen». Hun visste ikke da at flere av skuespillerne, som medvirket i Nødlanding, besøkte «Badet» på kveldene. Elly likte egentlig ikke å danse. Da Joachim Holst-Jensen bød henne opp til dans, svarte hun: «Ja, men bare hvis du synger C’est si bon». Stor var hennes overraskelse da han gikk bort til mikrofonen og framførte datidens store slager. Elly visste ikke at Holst-Jenssen også hadde en fortid som sanger. Hun måtte da danse og følte seg veldig flau da hun og Holst-Jenssen var det eneste par på dansegulvet og hadde lyskasteren rettet mot seg.
Joachim Holst-Jensen framførte «C’est si bon» for gjestene på Farris Bad en aften i 1951. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum / Digitalt Museum
Jeg var veldig imponert over det store maleriet av Helan & Helvan på én av veggene. Larvik kommune godtok anbudet til brødrene Alf og Bjarne Støtvig om å rive bygningene på Farris Bad. Alf betrodde seg til Elly og fortalte at å rive «Badet» var ett av de tyngste oppdragene han hadde påtatt seg, for han hadde så mange hyggelige minner der.
I 1984 traff mor og jeg tilfeldigvis Harry Helgevold utenfor Steen & Strøm i Oslo. Han fortalte at han angret bittert på at han solgte «Badet», og at han aldri hadde gjort det hvis det hadde vært i dag.
Farris Bad var fra 1920-årene navnet på et kurbad i Larvik kommune. Det opprinnelige navnet var Laurviks Bad, som senere ble endret til Larviks Bad og Bad og Kuranstalt Larvik.
Farris Bad har ingen forbindelse med dagens hotell på Sanden som bærer samme navn.
Lege Ingebrigt Christian Holm (1844–1918) etablerte i 1880 Laurviks Bad over Lillelva i det trange området mellom Storgata og Bøkkerfjellet. Der nyttiggjorde man seg av den samme kilden som Farrisfabrikken senere anvendte i produksjonen av mineralvannet «Farris».
Bygningene ved Laurviks Bad introduserte en ny byggestil: dragestil.
Societetsbygningen Foto: Norsk Folkemuseum / Digitalt Museum
Søkningen til kurbadet økte stadig, og plassen ble for trang. Bøkkerfjellet og den nyanlagte jernbanetraséen begrenset utvidelsesmulighetene sterkt. Holm kjøpte i 1888 eiendommen Nedre Nanset av Christian Christiansen jr, og deler av etablissementet ble da flyttet dit. Én av bygningene var det såkalte «Kurhuset» eller «Societetsbygningen», som rommet selskapslokaler og restaurant. En annen bygning var selve «Badebygningen», som hadde ligget over kilden i Lilleleva. Den såkalte «Vandrebanen» – som inneholdt en drikkehall – ble revet og erstattet av en ny øverst i Badeparken, også den i dragestil.
Murbygningen Nedre Nanset ble ominnredet til kurhotell.
I 1907 startet badet med å selge sitt mineralvann, som var markedsført under navnet «Salus», eksternt. Før den første verdenskrig var over hadde det blitt omdøpt til «Farris» og ble produsert i Farrisfabrikken ved Lilleelva.
Kurbadvirksomheten fortsatte et stykke ut i 1920-årene. Etter at den opphørte ble badet mye benyttet til kongresser, landsmøter, utstillinger, markeder og andre tilstelninger.
Spisesalen. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum / Digitalt Museum
Det var også muligheter for å spille biljard. Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum / Digitalt Museum
Under den andre verdenskrig brukte tyskerne bygningene til flere formål. I «Societetsbygningen» var det etter krigen sommerrestaurant i mange år. I 1969 kjøpte Larvik kommune eiendommen for NOK 2.4 millioner uten at man visste hva tomten skulle brukes til. Det ble snakket en del om rutebilstasjon eller rådhus. Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen uttalte i et intervju i Østlands-Postens utgave av 6. mars 1971 at «Dragestuen» ved Farris Bad var et sjeldent og meget morsomt byggverk, som under ingen omstendighet måtte rives eller glemmes. Den ble revet likevel sammen med de fleste andre bygningene. Nedre Nanset ble spart.
Det pågår fremdeles en debatt om hvordan Larviks nye rådhus bør bygges. Jeg synes at Farris Bad-tomten er en god idé når kommunens økonomi én eller annen gang gjør det mulig å bruke midler på et nytt rådhus. Tenk om «Societetsbygningen» kunne bli gjenreist?
Morten Bakkeli.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
