Møte med den bokakutelle langestrandforfatteren Una Thoresen Dimola.

– Una Thoresen har i disse dager kommet med den lille romanen Bastopia. Den handler om katten Emma, som virkelig lever opp til forestillingen om at katter har ni liv. Emma har nemlig blitt gjenfødt flere ganger. På 68 sider og åtte kapitler møter vi katten i flere av dens inkarnasjoner samt noen av de menneskene som den har omgitt seg med, senest den pensjonerte læreren og forfatterspiren Karl.

Bastiopia er utgitt på Kolofon Forlag, som er Norges største forlag for forfattere som vil gi ut bøkene sine selv.

Morten Bakkeli tok kontakt med Una Thoresen Dimola og stilte henne en del spørsmål.

– Una Thoresen Dimola, kan du først fortelle litt om deg selv. For oss larviksfolk er etternavnet Thoresen et vidgjetent etternavn knyttet til vårt distrikt. Du skulle ikke tilfeldigvis være i familie med sangeren Jan Thoresen eller travkusken Ulf Thoresen? Etternavnet Dimola har du etter din argentinske ektemann, fotograf Victor Dimola, som bodde i Norge fra 1990 og fram til han døde av kreft, 51 år gammel, i 2003.

Nei, jeg er ikke i familie til noen av de nevnte. Jeg er datter av Solveig og Agner Thoresen, og bodde på gården Nordby, Hem i Lardal til jeg var 16 år. Faren min var lærer på Svarstad ungdomsskole i mange år, moren min holdt på med litt av hvert ved siden av gårdsdrift, blant annet maling og politikk. Så navnet Thoresen er jeg født med, navnet Dimola ga livet meg, og det dekker godt opp for den latinske delen av hjertet!

– Hvor er du født, hva er din alder, og hvor i kommunen er du bosatt?

Født på Tønsberg sykehus, 2.4.1955. Alder 69. Nå bor jeg på herlige Langestrand i Larvik! Hit flyttet jeg for to år siden og trives veldig godt, så jeg blir nok her en stund.

– Du har utdannelse innen grafisk formgiving, billedkunstfag med pedagogikk, journalistikk og språk (spansk). Du har vært bilderedaktør for flere bøker. Er det noen spesielle du vil trekke fram?

Av de hundrevis av bøkene jeg har vært bilderedaktør for gjennom årene, er det spesielt historiebøker og norskbøker som ligger hjertet nærmest.

– Du har også virket som frilansjournalist og er innehaver av Krokusdesign.com, et firma som sysler med illustrasjoner, smykker, bildredigering og grafisk design. Du har jobbet som frilanser i Argentina. Hvordan har det påvirket deg?

Jeg har jobbet som frilanser, både som journalist og som bilderedaktør. Det kan være en tilværelse med mange utfordringer, men det passer en urolig sjel som meg. I Argentina var jeg kun frilansjournalist.

Årene i Argentina på 1980-1990-tallet ga meg et svært nyttig perspektiv; det å se verden fra sør og se hvordan samfunn fungerer. Hjemlengselen ble jeg også godt kjent med Jeg hadde kontakt med det skandinaviske markedet og fikk solgt alt jeg laget – når det omsider kom fram. Det var før internettets tid, så posten tok tre uker fra Argentina til Norge. Honorarene måtte leveres på døra (med en dør-til-dør-ordning) raskest mulig for at ikke inflasjonen skulle spise opp hele summen, på det verste var den oppe i 3000 prosent! Å stå på god fot med postmannen var derfor ytterst viktig, ellers kunne brev «forsvinne». Postmannen kom på døra i blankslitt uniform, han måtte betale den selv. På «Postmannens dag» ga mottakerne ham gaver, forhåpentligvis nok til at han kunne kjøpe seg en ny og få litt til overs. Nåde den som glemte den dagen; 14.september, jeg vil huske den datoen resten av livet! Nøden var stor den gang, og verre har det blitt med den utviklingen landet er inne i nå. Mer enn en gang satt jeg og gråt på bussen etter endt jobb.

Det er et land så langt fra Norge, 14000 km, og så forskjellig, men allikevel regner jeg det som mitt andre fedreland, og noen av mine sjelevenner bor i Buenos Aires. De besøker jeg så ofte jeg kan.

– Handlingen i kapittelet om Milena og Angelita er lagt til Argentina.

Ja, jeg skriver om steder jeg har kjennskap til og har tilbragt litt tid. I denne historien forteller jeg om to kvinner, Milena – som til slutt nådde stjernene etter et forferdelig liv – og Angelita, som også fikk sin lille forfremmelse, men ellers ikke fikk oppleve stort mer enn kjedsomhet.

– Er Bastiopia ditt første litterære verk?

Ja, det er den første boka jeg gir ut.

– Har du planer om flere?

Om det kommer ei ny bok, så vil jeg at den skal dukke opp like plutselig som en katt i blåtimen!

– Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive bøker?

Det er nok skapergleden som fant veien til overflaten. Den tok form i som en bok denne gang.

– Har du noen forfattere som inspirasjonskilder? Norske? Utenlandske?

Det er veldig mange jeg kunne nevne, men de som dukker opp umiddelbart er Gabriel Garcia Marquez, Elif Shafak, Muriel Barbery, Lars Mytting, Thorvald Steen, Elsa Morante, Knut Hamsun.

– Hvem ønsker du å nå ut til med boken? Er det først og fremst katteelskere, eller kan andre også ha glede av den?

Kattevenner fra 15-100 eller mer, mener jeg vil ha glede av den. Boka handler om relasjoner mellom mennesker og katter, menneskeliv sett med kattens øyne. Den er blanding av realisme og surrealisme.

-Du er samfunnsengasjert. Du sto oppført som nummer seks på lista til partiet Rødt i Indre Østfold kommune under kommunevalget i 2019. Du engasjerte deg i 2003 mot utvisningen av den albanske flyktningefamilien Memeti til Serbia. Du skrev i 2017 også et krasst leserbrev i Klassekampen mot Sylvi Listhaug, fordi hun ville utvise bioingeniøren Mahad, som hadde kommet til Norge alene da han bare var guttunge. I 2019 gikk du i et innlegg i Smaalenenes Avis mot at skogeiere hugget ned skogene. Spørsmålet blir da: Hvorfor akkurat ei bok om katter? Hvorfor ikke en samfunnskritisk bok?

En vil finne samfunnskritikk i boka, selv om det ikke kommer fram som hovedtema. Jeg brenner for så mye, blant annet dyrevelferden. Boka er en hyllest til katten, og her fabulerer jeg over kattens ni liv. En kan si det er en mental flukt, det er eventyr, og det trenger vi!

Du nevner familien Memeti, og jeg vil bare formidle at kampen ble kronet med seier; de fikk bli! Når det gjelder bioingeniøren Mahad, så skal saken hans opp på nytt, det er fortsatt håp om at han blir trodd ettersom han kan dokumentere sin opprinnelse. Og når det gjelder Rødt, så henger jeg fortsatt med, om enn ikke så aktiv. Og Listhaug vil jeg helst ikke snakke om.

– Du er en kvinnelig forfatter. Retter boken seg spesielt til kvinner?

Absolutt ikke, den er kjønnsnøytral.

– Regner du deg som en feministisk forfatter?

Jeg er for like rettigheter uansett kjønn, farge, legning eller fysiske utfordringer. Så vidt jeg kan huske, ble jeg feminist den dagen faren min henta meg ned fra traktorsetet og sa at jenter trengte ikke å kjøre traktor! Da var jeg 8 år. Siden kom 70-tallet rullende med alt det nye, klart det setter sine preg!

– Har bokas figur, Karl, bakgrunn i en virkelig person?

Karl er en fiktiv person, oppkalt etter den siste hesten på gården vår, så det er et veldig godt og vakkert navn. Bokas Karl-figur ble til under korona-epidemien. Epidemien gjorde noe med oss alle, tror jeg. For noen var isolasjonen litt av en velsignelse, mens for andre var den en katastrofal. For min egen del betydde isolasjonen at jeg kunne jobbe mer konsentrert fra hjemmekontoret, jeg holdt på med skolebøker på den tiden. Tilværelsen var helt plutselig uten ytre krav om et ytre sosialt liv. Det ble bare oss; mannen min, hunden vår og jeg i en bobletilværelse. Vi ble sittende korona-faste i Spania, og der kunne du knapt sette foten utenfor døra før Guardia Civil ba deg om å pelle deg hjem. Alibiet var at hunden vår måtte luftes, men det var bare så vidt det ble godtatt som unnskyldning. Jeg tenkte på hvor denne isolasjonen kunne føre folk, og da dukket Karl opp! Ettersom jeg skapte han til en figur, fikk han med noe av tankegodset mitt med seg, men jeg har også gitt han sin egen stemme. Han er en sær ekstrem-variant av meg selv, tenker jeg.

– Det er originalt at et menneskeliv blir skildret gjennom en katts ståsted. Hvorfor akkurat en katt?

Det var katten min Emma som var inspirasjonskilden. Hun ble 19 år, og døde da jeg var en tur i Argentina. Det å ikke være til stede i det øyeblikket hun trengte meg har jeg bebreidet meg selv for mang en gang. Jeg har også hund og kunne godt ha skrevet ei bok om den, men da ville den bli svært annerledes. Hunder er lojale, trofaste og lydige, katter har et annet temperament.

– Ut fra alle de ulike kattenes personligheter, som du skildrer i boka, er det åpenbart at du kjenner svært godt til katter. Har du eid mange katter i løpet av ditt liv, og eier du én nå?

Ja, jeg vokste opp med katter på gården. Én gang kunne jeg telle tolv stykker. Jeg har hatt flere som bare har vært mine, og jeg har én nå.

– Alle kattene i boken din er tenkende vesener. Skal det tilskrives kunstnerisk frihet, eller mener du at katter kan tenke?

Med forskning i ryggen vet vi nå at dyr generelt forstår mer enn vi tidligere har anntatt, det gjelder også katter. De føler både glede og frykt, de har et følelsesliv. Det hersker uenighet om hvorvidt de har en sjel, men jeg er ganske sikker på at de har det. Tankene deres vet vi lite om, så der kommer den kunstneriske friheten inn.

– Gjenfødelse spiller en vesentlig rolle i boken din. Du har også skrevet litt om gjengangere. Tror du på disse tingene?

Jeg er ikke god til å tro på noe som helst, men jeg er mye flinkere til å fantasere! Det kan en ha mye glede av opp gjennom livet, tankekonstruksjoner. Om det finnes gjengangere eller spøkelser, så skulle jeg gjerne ha møtt dem. Det kunne ha blitt interessant!

– Hvor lenge har du arbeidet med denne boka? Har skrivingen gått greit, eller var det visse stunder du slet med inspirasjonen?

Inspirasjonen har ikke manglet, men det som tar tid er å gjøre det forståelig og godt nok formidlet. Det betyr i praksis at en må kutte mye i enhver tekst. Det tar sin tid, noen ganger må manuset legges til modning. Da går det fort et par tre år..

Jeg så ett avsnitt som var inspirert av Argentina. Det om Milena. Ja, jeg skriver om steder jeg har kjennskap til og har tilbragt litt tid. I denne historien forteller jeg om to kvinner, Milena som til slutt nådde stjernene etter et forferdelig liv og Angelita, som også fikk sin lille forfremmelse, men ellers ikke fikk oppleve stort mer enn kjedsomhet.

– Hvilke inntrykk eller følelser ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter at han eller hun har lest gjennom boka?

Jeg håper jeg har gitt leseren en reise med overraskelser og opplevelser. Kanskje de kjenner seg igjen, om de selv har eller har hatt en katt. Jeg håper også det vil være noen igangsettende tanker om katters betydning for livene våre. Hunder og katter har stor verdi for oss som har dem rundt oss, det vet vi, og sorgen over å miste dem er ofte undervurdert. De fortjener en høyere status enn de har nå.

– Har den en munter eller dyster undertone?

Den inneholder mange aspekter av livet, både for dyr og mennesker. Vi følger katten Emma gjennom de forskjellige livene hun har hatt til nå og alle variantene av henne. Hun trenger ikke å velge seg et nytt liv fra Tidskisten og gå tilbake til menneskene, men hun gjør det allikevel, fordi «Livet er det beste vi har!», som hun sier. Uten overdrivelse!

– Har den blitt anmeldt? Hvis ja, har anmeldelsene vært positive? Tar du deg nær av negative anmeldelser?

Boka er så ny, den kom ut først i mai. Ettersom jeg ikke har noen markedsavdeling i ryggen, ikke heter Nesbø, eller blir backet opp av noen lokalavis, må jeg gjøre det meste av jobben selv. Foreløpig har jeg bare fått gode tilbakemeldinger, mange stjerner og godord via Nordli bokhandels kunder. Jeg har det klart for meg at denne skrivingen er noe jeg elsker å gjøre, det er ikke noe jeg må, bør eller skal. Kommer det noen dårlige anmeldelser, må jeg ta det som det er; nemlig det at ikke alt er for alle.

– Da takker Bøkebloggen deg for at du svarte på spørsmålene i dette intervjuet.

Takk for at du gjør denne jobben!