Én av Bøkebloggens lesere, Tor Harald Melseth, tipset oss i sommer om botanikeren Mathias Numsen Blytt. Vi oppdaget at Tor selv hadde skrevet en artikkel om Blytt i tidsskriftet Listéra. 2017 Vol. 32 Nr. 1. Tor ga Bøkebloggen tillatelse til å trykke den. Vi har redigert artikkelen.
Mathias Numsen Blytt. Foto: Olsen & Thomsen
Mathias Numsen Blytt er én av norsk botanikks største pionerer. Hans hovedverk Norges flora, et trebinds verk, kom ut i perioden 1861–1876. Det første bindet ble utgitt i 1861 av Blytt selv, og da faren døde i l862, tok hans sønn Axel Blytt ansvaret for utgivelsen for de to siste binda i 1874 * 1876. Floraverket bygger på mange års feltarbeid over det ganske land. Mathias Numsen Blytt var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, og universitetets botaniske museum ble grunnlagt etter at universitetet hadde kjøpt inn herbariet hans.
Mathias Numsen Blytt ble født i Veglo i Overhalla i Namdalen i 1789 som den nest eldste av ti søsken. Da han var 16 år gammel, døde hans far, og enken satt alene tilbake med ansvaret for søskenflokken. Med hjelp fra mange hold greide familien seg giennom en vanskelig periode. Mathias kom i huset til domkirkens sogoeprest i Trondheim, Jonas Angell. Han ble student fra Trondheims katedralskole i 1810 og flyttet kort tid etter til København for å studere juridikum. Etter ett års tid måtte han på grunn av svært dårlig økonomi gi opp dette studiet.
I 1812 fikk han stilling som privatlærer i Larvik, og under sitt opphold her i byen kom han i 1815 i kontakt med daværende kronprins Carl Johan, som av sine private midler satte han i stand til å ta opp sine studier ved vårt nye universitet i Kristiania, som var opprettet i 1811. Vi vet ikke så mye ellers om de tre årene hans i Larvik som privatlærer, men det er grunn til å tro at han her har fattet en interesse for naturen som han tok med seg videre i livet. Hvem han var privatlærer for, vet vi heller ikke med sikkerhet. Jeg har en teori her som jeg vil komme tilbake til seinere i artikkelen.
Blytt tok ingen embetseksamen ved universitetet, og det stillesittende livet han førte, var til skade for hans helse. Hans lege anbefalte han da å ta lange spaserturer i byens omegn. Det var på disse turene han for alvor fikk interesse for plantelivet og han fikk etter hvert muligheten til å skaffe seg en stilling innen botanikken.
Fra 1821 ble botanikken hans hovedstudium og han startet sine reiser dette året. Det var sannsynligvis ikke tilfeldig at han allerede det første året reiste tilbake til Larvik der han noen år tidligere hadde tjenestegiort. Gjennom de kommende 40 årene hadde Blytt botaniske reiser over hele Norge, fra Finnmark i nord til Agderfylkene i sør. Larvik og omegn besøkte han fire ganger. I tillegg til reisen i 1821 gjennomførte han reiser hit i 1824, 1826 og 1829. Ved Botanisk museum på Tøyen og i herbariene i Bergen, Trondheim og Tromsø er det registrert 237 belegg fra det som omfatter Larvik kommune. Det er sagt at M.N. Blytt må ha hatt en ganske enestående, rent intuitiv sporsans slik at han på sine reiser straks fant fram til de mest interessante lokalitetene.
Herregården. Foto: Riksantikvaren
Så min teori om hvem Blytt var privatlærer for: I Herregårdshaven i Laurvig samlet Blytt marsfiol (Yiola odarata). Det er ikke uventet at han fant den der. I denne hagen ble det dyrket fram en hel del etter datidens mål uvanlige planteslag. Etter sigende kunne byens borgere få kjøpt nytte- eller prydplanter her. Blytt har nok et funn av marsfiol fra Larvik. På herbariearket har Blytt skrevet: Dyrket i Linaaes Have i Laurvig. Det som giør dette funnet så interessant, er at han her helt presist angir en privat eiendom i Larvik by. Rasmus Linaae bodde i Storgaten 36, det som seinere ble «Festiviteten» var en del av handelsborgerskapet i byen. Kanskje er vi her på sporet når det gjelder spørsmålet om hvor Blytt drøyt ti år tidligere hadde stilling som privatlærer.
Linaae døde allerede i 1806, men siden han var opphavsmann til denne hagen, gikk sikkert navnet Linaaes Have igjen i lang tid etter hans død. For øvrig hadde boligene i Storgaten den gangen eiendommer helt ned mot sjøen. Her bodde mange av de mest velstående familiene i byen. Det er den påfølgende eieren av Storgaten 36 som er den mest interessante. Etter en ganske dramatisk budrunde ble eiendommen den 16. mars 1806 overtatt av oberinspektør Bull som fikk tilslaget på vegne av sin sønn Even 8u11. Even Bull gikk straks i gang med å forbedre gården.
I 1809 hadde han en særs heldig handel med to fat tobakk som han fikk kjøpt av en dansk jakteskipper. Under Napoleonskrigene var det tobakksnød i landet, og Bull solgte tobakken videre med en fortjeneste på eventyrlige 5.000 daler. Deler av denne fortjenesten gikk med til å modemisere Storgaten 36. Det var kanskje ikke så unaturlig at han også ansatte en privatlærær for sine barn. Blytt kom i alle fall til Larvik i 1812 og ble boende her i tre år.
I 1821 kom han tilbake første gang, og det var under en av hans botaniske ekspedisjoner at han samlet marsfiol i det som ble kalt Linaaes Have. Jeg kan vanskelig se for mer at Blytt kunne ha adgang til Linaaes Have uten at han kjente eieren som på 1820-ta11et var Abraham 8u11, bror av Even 8u11.
Even Bull var ikke like heldig under sine seinere handelstransaksjoner, og etter freden i 1814 tok dalende krigskonjunkturer knekken på en rekke av byens handelsfolk, deriblant Even Bull. Bull benyttet den eneste mulighet han hadde: Flukt. Hans «handelsreise» varte fram til 1849 da han døde i Luleå i Sverige. Her passer det jo også godt inn at Blytt sluttet som privatlærer i 1815 da Even Bulls bror Abraham overtok eiendommen. Kanskje er dette løsningen på det spørsmålet? Abraham Bull sto igjen med skammen etter Even, og i 1820 gikk det ikke bedre enn at han måtte i gjeldsfengsel, men det er en annen historie.
Blytt utgav i 1829 Botaniske Optegnelser på en Reise Sommeren 1826. Det framkommer her at han må ha brukt mye av tiden innenfor Larvik kommune. Blant annet besøkte han avsidesliggende steder som Vettakollane, steile Berge ved Farrisvand og en liten Ø i Laagens Udløb. Det må utvilsomt dreie seg om St. Helena. I alt noterte han seg 505 arter i Larvik og omegn på denne ekspedisjonen i 1826.
I løpet av de rundt 40 årene som Blytt drev innsamlinger, fikk han angitt 260 arter som nye for Norge. Han levde ugift fram til 1842 da han giftet seg med den 20 år gamle Ambrosia Henriksen. Blytt var da 53 år gammel. Til tross for den store aldersforskjellen var ekteskapet lykkelig, og ekteparet fikk fem barn sammen. Sønnen Axel, som var den eldste, tok opp arven som botaniker.
I 1837 overtok Blytt ledelsen for Den botaniske hagen på Tøyen. Botaniske ekspedisjoner ble etter hvert nedprioritert.
I Kristianias kulturliv giorde han seg bemerket. Han var en vær venn av Henrik Wergeland, som i en kort periode hadde studert teologi og i denne perioden hadde Blytt som lærer i botanikk. Wergelands dikt Til Sylvan (en botaniker) er tilegnet Blytt. Seinere kom diktet Godmorgen til en botanisk venn.
Ett av versene i Til Sylvan lyder slik:
- Det var en skjøn Secund, min Ven!
- vi mødtes førstegang,
- som ei tilhørte Tiden, men
- os Selv alene; ogav den
- en Evighedframsprang.
Til tross for det velkjente, spente forholdet mellom Wergeland og Welhaven, greide Blytt å bevare et vennskap til dem begge. I de siste årene slet Blytt mye med dårlig helse. Trolig hadde han lungetuberkulose. 26. juJi 1852 var han meget syk. Axel fortalte at det var kommet en forsendelse med planter fra hans botaniske venner Boissier og Reuter i Geneve. Blytt gledet seg til å se på plantene, men han sa han måtte hvile først. Det ble hans siste ord. Han sovnet og våknet ikke igien.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
