En septemberdag i 1916 gikk 13 mann om bord i DS «Ravn», men bare tre av dem vendte tilbake til Norge i live. Skipet hadde blitt bygd i 1904 og ble eid av rederiet C. T. Gogstad & Co. i Kristiania. To av de omkomne var født i Larvik: Donkeymannen Rolf Berthling (født 23. desember 1892) og kokken Fritz Josef Eriksen (født 31. januar 1899). Fritz var med sine 17 år den første verdenskrigs yngste offer fra Larvik, som hadde bopel i kommunen.
Rolf Berthling. Foto: Faksimile fra minnehallen.no
Rolfs foreldre var Hjalmar Alfred Berthling (1864–1921) og Magdalene Elisabeth f. Markussen (1863–1953). Faren ble født i Eidsvoll, og moren ble født i Larvik.
Ryes gate 24.Foto: Morten Bakkeli (2025)
Strandgata 53. Foto: Morten Bakkeli (2025)
Rolf hadde bodd i Munkegaden 1, Strandgata 53 og Ryes gate 24.
Fritz’ foreldre var Edvard Ferdinand Eriksen (1857–1922) og hustru Gunhild Marie Johansdatter (1862–1946). Faren ble født i Kalmar i Kalmars län, Småland, Sverige. Moren ble født i Hedrum. Hun kom fra «Ødegården» (bruksnummer 4 under gården Støvland). Fritz hadde bodd i Steingata 3, på Vallø i Sem kommune, Trygves gate 17, Nedre Bøkeligate 15 og Mellomgata 2.
Trygves gate 17 Foto:Bøkebloggen
DS «Ravn» ble stanset og skutt i senk av den tyske ubåten U-46 syv nautiske mil nord for øya Kildin utenfor Murmankysten ved sekstiden om morgenen 29. september 1916. Skipet var på vei fra Skien til Arkhangelsk med ammoniumnitrat. Det var et forferdelig vær med snø, hagl og høy sjø. Rolf og Fritz fikk kommet seg over i en livbåt.
DS «Ravn». Foto: Ukjent / Norsk Maritimt Museum (1904)
Stuert Wilhelm Pettersen fra Fredbo ved Porsgrunn var én av de bergede. Han fortalte dette om Berthling til avisa Verdens Gang:
«Ret overfor mig sat donkeymanden Rolf Berthling fra Larvik. Han var kommet op fra køien og var ogsaa tyndklædt. Paa benene hadde han bare et par tøfler. Jeg saa at han blev blek og veik. «La oss ro og være enige om at ikke bande, gutter», sa han. Dette kunde vel være kl. 4—5 [om ettermiddagen]. Jeg bad ham to-tre ganger om at banke sig saa han kunde faa varmen i sig. Han sat ganske stiv, men rodde til han falt død om.»
Wilhelm Pettersen fortalte dette om Fritz til Verdens Gang:
«Time efter time gik. Klokken 2½–3 begyndte det første mandefald blandt oss. En svensk fyrbøter, som jeg tror het Lövström, maatte lægge sig i bunden av baaten, aldeles hvit, og en svenske, kullemper Axel Nyquist, sat ganske stiv paa agtertoftet uten at røre sig. Kokken Fritz Eriksen fra Larvik begyndte ogsaa at bli svak. De snakket uforstaaelig, somme bandte og svor i vildske. De var fra sig selv.»
Livbåten nådde land omtrent ved syvtiden om kvelden etter 13 timers roing. Så kom natten: «Vi var syv mand som stod der den lange natten, gjennemvaate og dødstrætte. Vi prøvet at holde os på bænene, banket og slog hverandre for at holde varmen. Men to av os orket ikke mere — det var den svenske lemper Axel Nyquist og kokken Fritz Eriksen, en 18 [sic!] aar gammel gut fra Larvik. De laa eller sat. Svensken, som var i 20-aarsalderen ropte stadig paa «mor» og «far», mens kokken tok det mere stille. Ved 7-tiden om morgenen, da det hadde lysnet, gjorde vi os klar til at dra derfra. Nyquist laa med brustne øine og var allerede død mens Eriksen reiste sig op og ropte: «Vent paa mig!» Saa faldt han overende og blev liggende. Han hadde visst ikke længe igjen. Vi andre var jo dødsens trætte og det var ikke at tænke paa at bære ham med os.»
De overlevende nådde ikke Teriberka fyr før ved ellevetiden. De hadde først møtt et postbud, som ga dem litt kjeks og tok dem med til fyret.
En stor takk til slektsforsker Einar F. Løsnes for supplerende opplysninger om Fritz Eriksens mor.
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
