Undertegnede, Morten Bakkeli, vil med denne artikkelen få lov til å ønske alle Bøkebloggens lesere en god jul og et riktig godt nytt år. Juletradisjoner er individuelle for hver enkelt familie, men likevel er det enkelte trekk som går igjen, slik at mange kan kjenne seg igjen.
Morten Bakkeli. Foto: Elly Bakkeli
Mine eldste juleminner fra 1960-tallet er knyttet til juletrefestene på bedehuset der kirkesanger Larsen sang av full hals, mens kirketjener Nilsen stod ulastelig kledd i sort dress, skjorte og slips ved den ene langveggen. Vi barna fikk en appelsin innpakket i flortynt papir.
Før jul var det nissetog, der voksne menn i nissekostymer og påklistrede hvite skjegg gikk rundt med hover som vi barna kastet noen slanter i. Innsamlingen gikk til Menighetspleien.
Da jeg var liten, fikk jeg lov til å være med på å pynte juletreet med kuler og glitter, mens mor fikk den høytidelige oppgaven med å feste stjernen på toppen av treet. Mor hadde også kjøpt inn en remse med mange nasjonalflagg, som vi satte på treet. Det var særlig ett nasjonalflagg som vakte min oppmerksomhet. Jeg syntes den menneskeaktige skikkelsen (Kanaga) i midtfeltet var artig. Jeg spurte mor om hvilket land som hadde dette flagget, og hun svarte Mali. De små papirflaggene måtte ha blitt kjøpt inn i 1960 eller 1961, for det var da Mali hadde akkurat det nasjonalflagget.
Jeg forbinder hasselnøtter, hvalnøtter, paranøtter og særlig dadler med julen. Da det gjaldt kaker, bakte aldri mor syv slag til jul, men jeg husker at vi spiste julekake. Ett år inviterte Bjørg Olsen (som mor hadde passet som liten) min grandtante, min mor og meg hjem til hennes hjem på Verningen, der hun i stua presenterte en flere timer lang kinoforestilling, mens vi spiste krumkaker som ungene hennes hadde laget. Jeg tror aldri jeg har spist så mange krumkaker i mitt liv. Bjørg var en ivrig smalfilmer.
Som julemiddag, i hvert fall fra 1970-årene og framover, hadde vi sossisser med sennep, surkål og poteter. Jeg husker vi hadde ribbe ett år. Vi spiste mye lutefisk i julen. Til dessert hadde vi risgrøt med mandel i, og den som fant mandelen ville oppleve lykke.
Elly laget marsipankuler, som jeg også var med på å trille og å tilsette rød eller grønn konditorfarge samt hasselnøtter.
Det var mor som kjøpte presanger til meg. Hos Albert Bøe hadde de langbord med leker, og jeg fikk lov til å velge den eller de presangene jeg ville ha. Som oftest var det lekebiler.
Julebelysning hos forretninger i Larvik sentrum. Til venstre Albert Bøe, til høyre Felumbgården med restaurant Otto i annen etasje og reklame for Tiedemanns tobakk på taket. FOTO: Liv Horn / Larvik Museum
Etter noen år ble det slutt med julegaver, og vi pyntet edelgranen ute i hagen med lys i stedet. Mor mente at jeg var blitt stor nok til å få julegaver, og det var jeg enig i. Ellers fortsatte de andre juletradisjonene som før.
Birgitta Andersson og Carl-Gustaf Lindstedt i Teskedsgumman (1967)
Ellers er TV uløselig knyttet til mine juleminner. Sveriges Television sendte Julkalendern. Den første kalenderen jeg husket, er Gumman som blev liten som en tesked med Birgitta Andersson i tittelrollen og Carl Gustaf Lindstedt som gubben. Jeg syntes hennes östgötska dialekt var sjarmerende. Hver gang Birgitta dukket opp på TV-skjermen, sa kvinnene i familien min: «Se, der er Teskjekjerringa».
I 1969 viste Sveriges Radio-TV Herkules Jonssons storverk. Da moren Ann-Sofi uttalte en viss trylleformel byttet den syvårige sønnen Herman plass med faren Olle, slik at Herman ble den voksne Herkules Jonssons, mens faren ble den barnslige Bara Jonsson. Han som spilte Herkules ble mitt store idol. Jeg så på rulleteksten at han het James Dickson, og jeg tok en tur til Telegrafen for å ringe til ham på rikstelefon. Jeg bladde i telefonkatalogen over Stockholm, og da det viste seg at mange het Dickson, ga jeg opp hele greia.
James Dickson og Tage Danielsson i Herkules Jonssons storverk (1969)
I 1970 skulle NRK sette opp en julekalender for første gang. Jeg var skeptisk og fryktet at det ville bli kjedelige greier. På den tiden syntes jeg vat de svenske barneprogrammene var mer spennende enn de norske. I dette tilfellet må jeg innrøme at frykten var ubegrunnet. Barnas førjulskalender ble skrevet av Anne Cath. Vestly. Jeg husker at min mor og jeg dro til posthuset. I tiden 1. november til 12. desember ble det lagt ut postgiroinnbetalingskort på samtlige poststeder i Norge. Disse gjaldt som bestillingskort for kalenderen. Inntekten av salget gikk til Røde Kors Barnehjelp og Fritidssenter for blinde. Kalenderens hovedperson var bestefar Dick, spilte av William Nyrén, som jeg tror må ha vært sjømann. I et rom hadde han mange ting, blant annet en globus og en kikkert.
Ellers husker jeg ingenting fra de senere svenske julekalenderne, bortsett fra Broster Broster i 1971, fordi gutten Bertil ble spilt av John King, som var farget. Det var første gang jeg hadde sett en gutt av afrikansk opprinnelse i et svensk barneprogram.
Beppe Wolgers (1968)
En stor og kraftig kar med skjegg preget min barndom, men det var ikke Julenissen, men Beppe Wolgers (som også spilte rollen som Efraim Långstrump). Jeg føler meg hensatt til en julemorgen i 1970-årene. Tante Mary har kommet opp på soveværelset og vekket meg. Hun har kokt deilig varm kaffe i en kjele på kjøkkenet. Klokken er 08:45. Jeg skrur på Sveriges Radio TV 1. Prøvebildet blir ledsaget av julemusikk. Flere år på rad, ja kanskje til og med flere dager på rad, spilte de ei juleplate med Bosse Larsson. Den ble innledet med ordene «Hej, alla glada människor». Til slutt ble jeg trøtt av denne plata og håpet at den ble knust. Jeg husker jeg gledet meg, for klokka 09:00 begynte programmet Jullovsmorgon med Beppe Wolgers. Der viste de tegnefilmer med blant annet Scooby Doo. Noen engstelige foreldre skrev brev til ham, der de oppfordret ham til å fjerne Scoobie Doo, da serien kunne virke skremmende på deres barn. Beppe var rakrygget og sa at de heller kunne skru av TV’n mens Scoobie Doo ble sendt. I dag hadde vel et kobbel av forståsegpåere, barnepsykologer og politisk korrekte reportere fått fjernet dette høyst populære innslaget. Jeg likte også den tsjekkiske gentlemannen Pan Tau med bowlerhatt og nellik i knapphullet. Da han dro fingeren langs hattebremmen, ble han liten akkurat som Teskjekjerringa. Etter at Beppe sluttet ble Jullovsmorgon blant annet tatt over av Eva Rydberg og Maria Kühler – og senere av Trazan Apansson og Banarne.
Donald Duck og vennene hans ønsker god jul var også et populært program og selvsagt Tre nøtter til Askepott (men da på svensk fjernsyn uten Knut Risans fortellerrøst). Elly syntes at Libuse Safrankova var penere enn Ingrid Bergman.
Karl-Bertil Jonssons julafton er kanskje den fortellingen som ligger nærmest opp til Jesu budskap, selv om flere har påpekt at det er galt å stjele, selv om formålet er aldri så godt. Jeg husker Tage Danielssons ord: «Karl-Bertil Jonssons ömma moder fick något religiöst i blicken, ty denna saga utspelar sig på den tid då julen fortfarande firades till minne av Kristi födelse.»
Jeg savner pepperkakemennene og –konene med melisglasur og øyne av rosiner hos baker Ruud i Prinsegata. Jeg liker også å synge Irving Berlins «White Christmas», fordi det er én av få sanger som jeg kan hele teksten til.
Som ekstra gave til Bøkebloggens lesere har jeg skrevet tekst til to helt nye KI-genererte julesanger: «Julen i Larvik» og «Ensom i julen». I den første teksten har jeg både skrevet om min barndoms julefeiringer, og om hvordan jeg opplever at hvordan julen feires i dag. Den andre teksten handler om at jeg-personen må feire julen alene, fordi han og kjæresten hadde kranglet på nyåret. Han ber henne om å tilgi ham, selv om det var hun som hadde skylden. Julen er forsoningens høytid.
«Julen i Larvik» | AI Music Generator
«Ensom i julen» | AI Music Generator
Morten Bakkeli
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
