Vi voksne snakker om struktur, økonomi og løsninger. Men midt i dette står barna – de som hver dag skal gå inn dørene på en skole som igjen og igjen blir gjenstand for usikkerhet og trusler.
For barn mellom 6 og 12 år er ikke skolen bare et bygg. Det er trygghet, venner, rutiner og en viktig del av identiteten deres. Når denne tryggheten rokker, rokker det også noe grunnleggende i barnet.
Utviklingspsykolog Urie Bronfenbrenner pekte på hvor avgjørende stabile omgivelser er for barns utvikling. Når en av barnets viktigste arenaer blir uforutsigbar, skaper det stress og uro – ikke bare der og da, men over tid.
Og det er nettopp det mange barn opplever nå: ikke én hendelse, men en vedvarende usikkerhet.
Psykolog Bruce D. Perry beskriver det slik:
«Barn som lever med vedvarende uforutsigbarhet, bruker mye av sin kapasitet på å føle seg trygge – og får mindre rom for læring.»
Dette er ikke bare følelser – det er konsekvenser vi ser:
Barn som får vondt i magen før skolen.
Barn som blir urolige eller trekker seg unna.
Barn som ikke klarer å konsentrere seg.
Barn som spør: Er det trygt i morgen?
Når skoler i tillegg trues gjentatte ganger, skapes det en slags konstant beredskap hos barna. De vet ikke når noe kan skje – bare at det kan skje. Det er en tung belastning å bære for små mennesker.
Pedagog Lev Vygotsky understreket at læring skjer i trygge fellesskap. Hva skjer med læringen når tryggheten svikter?
Dette er en påminnelse til oss voksne – til politikere, skoleeiere og lokalsamfunn:
Barn tåler mye.
Men de skal ikke måtte tåle vedvarende utrygghet.
Vi må slutte å snakke om skolen kun som en struktur. For barna er den et livsrom.
Trygghet er ikke et tillegg.
Det er en forutsetning.
Gry Anette Lie Sørensen
Mor, mormor, barnevernspedagog og Styremedlem i Senterpartiet
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
