I 2024 utkom Una Thoresen Dimolas debutroman Bastiopia. Bøkebloggens anmelder var beigeistret. Han skrev følgende: «Dette er ikke den famlende debutromanen til en uerfaren forfatter. Una Thoresen Dimola virker faktisk ganske rutinert og behersker språket svært godt. Hun bringer leserne inn i et univers, som ingen forfattere har brakt leserne inn i tidligere. En roman skal både underholde og engasjere. Det gjør Dimolas roman til fulle. Bøkebloggen gir boka terningkast fem.» Dimola er bosatt på Langestrand. I disse dager er hun aktuell med oppfølgeren, Elva. Elva er Numedalslågen.
Una Thoresen Dimolas Foto: Svein Erik Dahl
Boka innledes slik: «Ole-Martin hvilte henda på rattet. En stjerneklar himmel med halvmåne og noen få kuldegrader hadde lagt seg over det lille tettstedet ved Lågen, i romjulskveldens søvndyssende stillhet».
– Er Ole-Martin bokas hovedperson? Hvem er han? Kan du gi Bøkebloggen en pekepinn på hva romanen handler om?
Ja, Ole-Martin er bokas hovedperson. Vi følger ham gjennom livet, fra unnfangelsen til alderdommens tåkeheim. Han er resultatet av et sommernatts møte mellom en forbipasserende tømmerfløter og ungjenta Ragnhild. Hun forblir alenemor, og fraværet av en far preger Ole-Martin. Det eneste håndfaste han har etter faren, er en gamal spansk gitar. Den han bærer med seg overalt. Når vi treffer Ole-Martin på stasjonstomta i Hvittingfoss i 1969, er han blitt tenåring, sittende bak rattet i en Volvo Amazon. Han har gode evner, spesielt er han god på tall, og mora vil gjerne at han «skal bli til noe», derfor blir han sendt videre videre til gymnaset i Kongsberg. Jeg skriver «sendt» fordi det var ofte foreldrene som tok valget for deg den gangen. Om ikke annet, treffer han en sjelevenn, Olav, men ellers synes han tilværelsen på gymnaset er fullstendig meningsløs. Ole-Martin har en rastløshet og en utferdstrang han ikke klarer å døyve, og en dag eksploderer det hele – han slutter rett før eksamen og søker hyre – noe som var fullt mulig på 70-tallet. Han skal endelig ut i verden!
Bortsett fra at hendelsen dreier seg om en fire-generasjoners reise, har «Elva» en sterk lokal tilknytning til Lågendalen, i dette tilfellet: strekningen fra Flesberg til Larvik. Jeg har vokst opp i Hem i Lardal, tre kilometer fra Hvittingfoss og den omtalte stasjonstomta, så jeg kjente godt til miljøet slik det var i min ungdom på 1970-tallet. Boka handler om å lengte ut, sprenge noen grenser, velge sine egne veier. Rebellens valg. Ikke alle valg en tar langs veien er like smarte, men de er ens egne. Slik også med Ole-Martin. Den nye tilværelsen hans byr på fine opplevelser og utfordringer, men også på turbulens og sammenbrudd, før den igjen finner en ny form i hjemlige omgivelser. Han er blant de privilegerte her på jorda, som kan vende hjem. Millioner kan ikke det. Lågen er metaforen på et livsløp, både med sine rolige løp, fosser og farlige understrømmer. Den bringer med seg liv og død, historier, minner og legender. Vi ferdes langs dens løp – før vi,som den, forsvinner ut i det store havet.
– Er Ole-Martin basert på en virkelig person, som du en gang har kjent fra nærmiljøet? Har du også gitt Ole-Martin noen trekk av deg?
Ole-Martin er en fiktiv person. Mange vil kjenne seg litt igjen, eller kjenne noen med liknende karakter, men han er en sammensetning av flere venner og bekjente. Enkelte ganger er han også mitt «alter ego» ..
– Vil du karakterisere Elva som en hjemstavnsroman?
Bare delvis. Hjemstavnsromaner er enda mer knytta til et geografisk sted og har fokus på fellesskapet framfor individet, så vidt jeg har forstått. Sjøl om boka har Lågendalen som geografisk ankerpunkt, vil den være aktuell i ei hvilken som helst bygd, eller lite sted, der ungdommen «henger» på fritida.
– Hvor lenge har du arbeidet med boka?
Føsteutkastet er fra to år tilbake. Siden har teksten blitt gjort om utallige ganger.
– Hvordan fikk du idéen?
Det er noe med idéer: du veit ikke hvor de kommer fra, om de blir hos deg, eller farer videre og du glemmer dem helt. Det er vel derfor vi sier at vi får ideér, ikke skaper ideér. Jeg er ikke helt sikker på når idéen kom, men jeg tror den ble født da jeg så et stjerneskudd på en fremmed himmel, og at hjemlengselen der og da tok nakkegrep på meg! Det er nok den sistnevnte som ble den egentlige drivkrafta. Jeg kom til å huske han jeg engang kjente, som entusiastisk prata om universet og stjernehimmelen mens vi andre ble helt øre. Deretter kom andre personer og minner inn på scenen, og til sammen ble det én person, hovedpersonen i boka, som jeg etterhvert ga navnet Martin, et godt navn. Seinere fikk han et navn til.
– Hvorfor valgte du akkurat dette temaet?
Hjemlengselen la temaet på bordet. Jeg kom tilbake til Norge, og kjørte oppover Lågendalen fra Larvik en skinnende sommerdag. Alle som har tatt den turen må se hvor vakkert det er! Jeg ble som nyforelska i bygda! Selvfølgelig måtte jeg skrive Elva, jeg synes dalen skulle få en liten roman, så pass kunne jeg gjøre til takk. Jeg ville fortelle historia om vi som var unge på 70-tallet, både for vår egen underholdnings skyld, men også for barn og barnebarn av denne generasjonen. Samfunnet har endra seg mye siden 70-tallet, og boka vil gi dem små gløtt inn i en annen virkelighet, andre normer og begrep. Forhåpentligvis. Den handler ikke bare om 70-tallet, men også nåtida.
– Du kaller Ole-Martin for en «rebell». Han velger å bli sjømann framfor en yrkeskarriere som akademiker. Kan Ole-Martins opprør ses på som en kritisk kommentar til en sosial holdning, der akademisk arbeid verdsettes høyere enn fysisk eller praktisk arbeid?
Han var rebell av natur, snill, men urolig og utfordrende. Det var nok mer et blindt opprør, han var ikke skolert i noen ideologi, men han var smart nok og snappa opp teorier her og der. Han tilhørte arbeiderklassen, og var klar over sin klassetilhørighet: At han ikke var «god nok» for ei odelsjente, hadde han fått klar beskjed om. Vi befinner oss i ei tid da det var stas å vise seg med den svarte eksamen artiumlua i 17.mai-toget! Gapet mellom akademikere og ikke-akademikere var større enn i dag, mener jeg, i alle fall i vårt samfunn. Han hadde ikke mye til overs for «sossen fra åsen», konservative lærere og det stivbeinte gymnaset, men utover det hørte han ikke til de som agiterte for politikk i skolegården. .Han var en drømmer, som ville ut av det hele. Med gitaren.
– Slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene markerte en periode da norske ungdommer gjorde opprør mot samfunnsnormene og engasjerte seg på venstresiden politisk. Gjennomgår Ole-Martin en slik utvikling?
Både ja og nei. Han fulgte strømninger i tida, men var først og fremst opptatt av musikken.
– 1970-årene var også en periode med store konflikter i verdenspolitikken. Blir Ole-Martin påvirket av det han opplever i fremmede land?
Han kunne ikke unngå å bli påvirka av det som møtte ham, men han var først og fremst en kul rocker og hippie. Han var det vi kunne kalle en «symper», sympatisør, med den tidas rådende ideer og normer.
– Hvem er målgruppene for boka? Er det folk som tilhører Ole-Martins generasjon? Og må man ha tilknytning til Lågendalen for å ha utbytte av den?
Boka kan leses i kriker og kroker av Norges land, en trenger ikke tilknytning til Lågendalen. De som har vokst opp på bygda vil kjenne seg igjen, og de som har vokst opp i byer, vil få innblikk i ei ukjent tid.
– Du kommer også med oppskriften på Halvorsens melkesnipper. Det er ikke ofte en finner matoppskrifter i en norsk roman.
Nei, det er ikke ofte, men det forekommer, og jeg synes det gir en hjemlig vinkel. Melkesnippene var høyt verdsatt!
– Når blir boka sluppet for salg i lokale bokhandler?
Boka kan kjøpes/ bestilles hos Ark og Nordli nå, eller hos meg, om de vil ha en hilsen, eller signert utgave: senaitbooks@gmail.com
Bøkebloggen takker Unn Thoresen Dimola for intervjuet.
Morten Bakkeli.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
