Debatten om psykisk helse og selvmordsforebygging blant barn og unge er viktigere enn noen gang. Initiativ som «Larviksløftet» viser hva som er mulig når et helt lokalsamfunn mobiliserer. Det er et viktig og positivt tiltak, og all ære til dem som nå bidrar. Samtidig må vi tørre å stille de mer krevende spørsmålene: Hvorfor er behovet blitt så stort – og hva har vi sluttet å gjøre underveis?

Forebygging handler ikke først og fremst om hva vi gjør når krisen allerede har oppstått. Det handler om alt vi gjør i forkant. Om å bygge trygge fellesskap, skape tilhørighet og fange opp de små signalene før de blir store problemer. Lykkes vi med det, vil behovet for «redningsaksjoner» bli langt mindre.

Skole, barnehage og frivillighet er våre viktigste arenaer for dette arbeidet. Her møter vi barna hver dag. Her formes opplevelsen av å høre til – eller å stå utenfor. Derfor er det avgjørende at de voksne som er tett på, har både tid, kompetanse og kapasitet til å se hvert enkelt barn.

Foreldre og andre voksne rundt barn og unge må også være våkne. Utenforskap ser ikke alltid dramatisk ut. Det kan være barnet som aldri blir invitert, som trekker seg stille unna, eller som alltid sier at «det går fint». Vi trenger voksne som tør å spørre, som vet hva de skal se etter, og som har kunnskap om hvordan de kan hjelpe.

Samtidig må vi erkjenne at behovet for store løft som dette ikke oppstår i et vakuum. I Larvik har flere av de forebyggende tiltakene som tidligere fungerte, blitt redusert eller fjernet. Det er vanskelig å se bort fra at dette kan ha konsekvenser for den utviklingen vi nå ser.

Det er over tid jobbet politisk for å få på plass miljøterapeuter i skolene – fagpersoner med kompetanse på relasjoner, inkludering og psykisk helse. Dette er tiltak som kunne styrket det daglige, forebyggende arbeidet tett på elevene. Likevel er dette enten stemt ned eller ikke fulgt opp administrativt.

Det er også vedtatt at miljøterapeuter skal erstatte assistenter, men dette er i liten grad gjennomført. I stedet ser vi at innsparingstiltak får forrang. Konsekvensene av dette er ikke nøytrale. Mindre voksenkapasitet og lavere kompetanse på inkludering øker risikoen for at flere barn og unge opplever utenforskap, utrygghet og psykisk uhelse.

Forebygging krever investering – ikke bare i penger, men i vilje til å prioritere riktig. Det handler om å gå til de grunnleggende utfordringene: relasjoner, tilhørighet og trygge miljøer. Det handler om å være til stede før problemene vokser seg store.

Vi må tørre å tenke langsiktig. For hvert barn som opplever å bli sett, inkludert og verdsatt, bygger vi et sterkere samfunn. For hvert tiltak vi kutter i, risikerer vi det motsatte.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på forebygging. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Gry Anette Lie Sørensen
Senterpartiet

 

Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.

* Følg Bøkebloggen på Facebook *