Når partilojalitet blir viktigere enn velgerne.

Det som nå skjer i Larvik-politikken bør bekymre langt flere enn bare medlemmer av Fremskrittspartiet. Når tre folkevalgte representanter blir kastet ut av partiet sitt, handler det ikke lenger bare om intern uro. Det handler om hvordan vi ønsker at demokratiet vårt skal fungere.

Det første spørsmålet er hva dette betyr for flertallet i kommunestyret. FrP har vært en viktig del av det borgerlige samarbeidet i Larvik. Når tre representanter plutselig står utenfor partiet, kan det endre hele maktbalansen. Et flertall som tidligere var stabilt, kan bli skjørt. Saker som tidligere gikk gjennom uten problemer, kan nå bli avgjort av enkeltstemmer, personlige uallianser eller tilfeldige kompromisser. Resultatet kan bli mer uro, mindre forutsigbarhet og svakere politisk styring.

Men kanskje enda viktigere er spørsmålet om hvorfor disse politikerne ble kastet ut.

Dersom årsaken faktisk er at de har fulgt partiprogrammet og stått ved det partiet gikk til valg på, er saken prinsipielt alvorlig. Hele poenget med et partiprogram er jo at velgerne skal vite hva de stemmer på. Når politikere straffes for å gjennomføre egen politikk, sender det et signal om at partilojalitet betyr mer enn velgerløfter.

Da oppstår et ubehagelig spørsmål: Er folkevalgte valgt for å representere innbyggerne – eller for å være lojale mot en liten partiledelse?

Demokrati er avhengig av meningsbrytning. Det må være lov å være uenig, også internt i et parti. Hvis alle som stiller spørsmål, utfordrer ledelsen eller holder fast ved egne prinsipper risikerer eksklusjon, får vi et politisk miljø preget av frykt og lydighet i stedet for debatt og selvstendig tenkning.

Dette er mekanismer vi kjenner igjen fra andre politiske systemer og ledelsesstiler. Ikke fordi Larvik er udemokratisk, men fordi makt fungerer likt mange steder. Når sterke ledere krever ubetinget lojalitet, blir uenighet ofte definert som illojalitet.

I USA har Donald Trump gjort nettopp dette til en politisk strategi. Republikanere som har kritisert ham eller stemt annerledes, har blitt presset ut, mistet verv eller blitt stemplet som illojale mot partiet. Personer blir ikke vurdert ut fra politikk alene, men ut fra hvor lojale de er mot ledelsen.

Selvsagt er det store forskjeller mellom amerikansk rikspolitikk og lokalpolitikken i Larvik. Men utviklingen peker mot den samme utfordringen: Når lojalitet til maktpersoner blir viktigere enn åpen debatt og politiske prinsipper, svekkes demokratiet gradvis innenfra.

Det farlige er ikke uenighet. Det farlige er når politikere slutter å tørre å være uenige.

Velgerne fortjener politikere som står for noe – også når det koster. Hvis partier begynner å kvitte seg med egne representanter fordi de følger programmet eller sier det de mener, må vi spørre oss hva slags politisk kultur vi egentlig er i ferd med å skape.

For et levende demokrati trenger ikke flere lydige politikere. Det trenger flere som tør å bruke stemmen sin.

Per Christian Gjetrang.
Innbygger Svarstad

(Bilde til saken er AI generert)

* Følg Bøkebloggen på Facebook *