Det er nesten så man får inntrykk av at bemanningskrisen i eldreomsorgen kan løses med enda en teknisk dings.
Sensorer. Kameraer. Kunstig intelligens. Digitale tilsyn.
Teknologien utvikler seg i et rasende tempo, og den kan uten tvil være et nyttig hjelpemiddel. Et kamera kan registrere et fall. En sensor kan varsle når en beboer står opp av sengen. Kunstig intelligens kan analysere mønstre og sende en alarm.
Alt dette er bra.
Men én ting kan teknologien aldri gjøre.
Den kan ikke være et medmenneske.
I dag publiserte Fagbladet en sak med spørsmålet:
«Kan denne dingsen løse bemanningskrisa i helsevesenet?»
Det er et spørsmål som fortjener en grundig debatt. For hvis svaret blir at teknologien skal erstatte mennesker – da er vi på ville veier.
For hva er egentlig eldreomsorg?
Er det å registrere bevegelser på en skjerm?
Eller er det å se et menneske som trenger trøst, trygghet og nærhet?
Et kamera kan oppdage at en beboer faller.
Men det kan ikke løfte personen opp.
Det kan ikke tørke tårer.
Det kan ikke holde en skjelvende hånd.
Det kan ikke sette seg ned og lytte når ensomheten blir tyngre enn sykdommen.
Og det kan ikke gi et smil som forteller: «Jeg ser deg.»
Det er nettopp dette mange ansatte og pårørende nå advarer mot. Reaksjonene etter dagens artikkel viser en uro som ikke handler om motstand mot teknologi, men om frykten for at teknologien skal bli en erstatning for mennesker.
En sykepleier skriver treffende:
«Teknologien skulle være et hjelpemiddel. I stedet ser den ut til å ha blitt en erstatning. Og det er en vesentlig forskjell.»
Jeg tror hun setter ord på det mange føler.
Ingen er uenig i at Norge mangler helsepersonell. Vi vet at kommunene står foran store utfordringer. Vi vet også at teknologi kan gjøre arbeidshverdagen enklere og tryggere.
Men det blir farlig den dagen regnearket konkluderer med at et kamera er billigere enn en nattevakt.
Da handler det ikke lenger om innovasjon.
Da handler det om prioriteringer.
Vi må passe oss for å tro at alt som kan digitaliseres, også bør digitaliseres.
Omsorg er ikke bare en tjeneste.
Omsorg er relasjoner.
Omsorg er tilstedeværelse.
Omsorg er å oppdage det som aldri vil dukke opp som en alarm på en skjerm.
Den eldre damen som ligger våken fordi hun savner mannen sin.
Den demente mannen som blir rolig når noen setter seg ved sengekanten.
Den lille hånden som strekker seg ut etter et annet menneske.
Ingen algoritme i verden kan erstatte det.
Derfor håper jeg vi tar denne debatten før vi bygger en eldreomsorg hvor kameraer blir den nye nattevakten og roboter den nye omsorgsarbeideren.
Teknologi skal hjelpe mennesker.
Den skal aldri erstatte dem.
For et samfunn måles ikke etter hvor mange sensorer vi monterer.
Det måles etter hvordan vi tar vare på dem som trenger oss aller mest.
Hva mener du? Er velferdsteknologi et nødvendig hjelpemiddel – eller er vi i ferd med å gjøre eldreomsorgen mer effektiv på bekostning av det menneskelige? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.
(Til info så har Bøkebloggen utarbeidet tegningen til saken med bistand fra ChatGPT (AI).)
Kontakt oss gjerne på mail adresse :bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
