Forfatteren Frode Eie Larsen er i disse dager aktuell med to bøker.

Eie Larsen har vunnet «Sølvkniven» og Bokslukerprisen, men foreløpig ikke den gjeve Rivertonprisen, som skal gå til forfatteren av årets beste norske kriminallitterære arbeid, enten det gjelder en roman, novellesamling, skuespill, originalmanus for spillefilm, fjernsynsdrama eller radioteater. Isa Berg ga hans nyeste krimbok Før jeg dør terningkast seks i sin anmeldelse og skrev dette på sin blogg Den krinminelle bokverden: «Innertier som jeg anbefaler på det varmeste!» Handlingene i flere av Eie Larsens krimbøker utspiller seg i larviksdistriktet.

– Når begynte du å skrive på heltid?

Jeg bokdebuterte i 2011, men det var først på tampen av 2018 at jeg tok hoppet uti med begge beina og ble heltidsforfatter.

– Når Bøkebloggens lesere ser navnet Frode Eie Larsen spør de: Hvem er han? Hvor gammel er han? Hvor bor han? Er han gift? Har han barn? Siden Larvik er et lite samfunn, undres de også på om de kjenner dine foreldre eller besteforeldre. Din far, Øystein Larsen, har reparert mange radio- og TV-apparater hos folk i distriktet og din farfar, Asbjørn, drev Holst Radio i en årrekke.

Det er nok mange i Larvik som husker Holst Radio, ja, som bestefar Asbjørn drev. Pappa Øystein var radio- og TV-reparatør, og flyttet etterhvert verkstedet ut fra lokalene til Holst, og startet Larvik Audio Video Service. Jeg er ellers født og oppvokst i Larvik, bodde først på Torstrand – uten at jeg husker så mye fra den tiden – og flyttet som to-åring til blokkene på Skreppestad. Da det ble lagt ut flere tomter på Valby, bygget vi hus der, og flyttet inn like etter bursdagen min i 1980. Nå har jeg bosatt meg på andre siden av Lågabrua, på Tveteneåsen. Jeg er gift med Line, sammen har vi fire barn (to hver) og så har jeg hunden Sita, som har vært med meg helt siden forfatterdebuten. Jeg er født i 1973, og fylte da 52 år i januar 2025.

– Din mor var hjemmeværende. Du har en yngre søster. Ingen av dem har skrevet bøker. Hvorfor er du den eneste i familien som har besteget sin pegasus?

Jeg har ikke alltid drømt om å bli forfatter, men både mamma og pappa leste mye for meg da jeg var liten, så interessen for litteratur ble nok vekket her. Lillesøsteren min har gått helt andre veier enn meg, og har strengt tatt en mye viktigere jobb enn det jeg har. Hun jobber hardt og målrettet, er skikkelig flink, og jeg er veldig stolt av henne.

– Hvis litteraturforskere i framtida leser igjennom dine gamle stilbøker, vil de da finne kimen til ditt senere forfatterskap der?

Jeg likte norsk, og jeg likte norsk stil. Det snakkes om å finne sin «forfatterstemme» (eller «fortellerstemme»), og det hadde jeg nok ikke funnet på grunnskolen. Men kanskje finnes det en og annen kreativ fortelling der, jeg skal jammen sjekke om stilbøkene ligger i en eske et sted.

– I 1996 gjorde du det første spede forsøk på å skrive en kriminalroman. Manuset ble upublisert. I 2000 hendte det noe som påvirket deg. Kan du fortelle nærmere om det?

Det stemmer, det første spede forsøket mitt var i 1996, men det var nok mer en roman enn krim. Jeg skrev om en ensom jente som trasket rundt i Oslos gater, og tenker vel nå i ettertid at det er helt greit dette ikke ble bok. Så avsluttet jeg studiene, fikk min første jobb, giftet meg for første gang og fikk en sønn. Livet skjedde, og jeg la denne skrivedrømmen litt på hylla. 3. november 2000 døde mamma – bare 46 år gammel – og dette ble en øyeåpner. Jeg innså at livet på ingen måte er evig, og jeg begynte å reflektere over hva det var jeg ville gjøre her i livet. Det var her jeg for alvor erkjente for meg selv at å gi ut bok, var en drømmen jeg ønsket å oppnå.

– I 2022 ble det utgitt tre bøker i Tidsfikserne-serien. Når en forfatter kommer med såpass mange bøker i løpet av kort tid, er det lett for at alt ikke holder like høy kvalitet. Det gjelder ikke deg. Kan du forklare dette nærmere? Jeg har lyst til å tilføye: Er det bare 24 timer i døgnet i ditt liv?

Hehe … ja, jeg har nok ikke mer enn 24 timer i døgnet jeg heller. På det meste har jeg vel gitt ut fem, eller kanskje ble det seks, bøker på ett år. Det er nok i overkant, men en rate på to – tre bøker funker fint. Å lykkes som forfatter krever masse jobb, og jeg er disiplinert og målrettet. Årsaken til at det kan «hope seg opp» med bokutgivelser enkelte år, er at jeg hele tiden jobber på ulike prosjekt. Noen ganger realiseres ting litt på samme tid. Ellers er Tidsfikserne en serie jeg er veldig stolt av. Her har jeg samlet alt jeg syntes var kult som barn; en spennende historie, litt sprø innfall og historiske fakta.

– Hva er det som driver deg til å skrive?

Selv om jeg har gitt ut 24 bøker så langt (inkludert to som kommer nå i mai 2025) drives jeg fortsatt av «drømmen om å gi ut bok». Og så elsker jeg å skrive. Drivkraften må ligge der, tenker jeg, det må komme fra hjertet.

– Serien Tidfikserne er beregnet på barn fra syv år. Tidstyven har mulighet til å endre hendelser i fortida, noe som også gjør at nåtida blir endret. Tidsfikserne, 11 år gamle Anne og Sigurd, kan ved hjelp av tidsfikserklokkene sine dra tilbake i tid og stoppe Tidstyven og rette opp i ugagn som han har gjort. Dette er jo et utmerket prosjekt for å få barn interessert i historie, som ellers kan fortone seg som tørt og kjedelig. Er du ikke enig?

Jeg er helt enig, og det var også noe av tanken bak prosjektet. Jeg har faktisk reist en del rundt på skoler i Trøndelag med et opplegg basert på bøkene om Tidsfikserne. Neste skoleår tar jeg det med til Agder og Stavanger, det gleder jeg meg til.

– NRK Fjernsynet har filmatisert fortellinger for barn skrevet av larviksforfatterne Bernt Kristian Børresen, Bjørn Høvik og Steffen Johanssen. Har du spurt folk i NRK om de er interesserte i å produsere en TV-serie med Tidsfikserne? Infotainment må jo være midt i blinken, og én av målsetningene med NRK har vært å drive folkeopplysning.

Veldig spennende tanke! Nei, jeg har ikke gått aktivt ut for å få en filmatisering av verken Tidsfikserne eller andre serier / prosjekter jeg jobber med. Men tips gjerne noen hos NRK, så tar jeg gjerne en prat med dem.

– I de fire første bøkene i serien skrev du om grunnloven i 1814, månelandingen i 1969, vikingene og bakgrunnen for julefeiringen. Hvilke historiske hendelser har du tatt for deg i de den siste boken?

Tidsfikserne og barns rettigheter forteller historien om barnekonvensjonen. Akkurat nå jobber jeg mest med en ny serie for barn, «Skrothandlerens datter». Dette er mer eventyr / fantasy, hvor leseren møter vesener fra folketroen og jeg tar opp tema som natur- og miljøvern.

– Hvordan forbereder du deg når du skriver disse historiske fortellingene? Du gjør vel mye research selv og pløyer igjennom bøker? Har du rådspurt historikere?

Det er kjempeviktig at de historiske faktaene i Tidsfikserne er korrekte, så ja, jeg leser meg opp på temaene, og så er det historikere / fagpersoner som kvalitetssikrer i etterkant.

– Er det slik når du skriver bøker for barn at det er viktigere for deg å lese tilbakemeldinger fra unge lesere enn det er å lese voksnes anmeldelser av bøkene?

Jeg skriver ikke bøker for anmeldere, men det er klart, jeg leser jo det folk skriver om bøkene mine. Når det gjelder barnebøkene, er det absolutt viktigst at de treffer barna. Jeg vant Bokslukerprisen for «Hetebølge» i 2022, fjerde bok i Mot og mysterier-serien som jeg skriver med Dag Otto Lauritzen. Dette er en pris som er stemt frem av 125.000 barn, og den var det skikkelig stas å vinne.

– Nå over til den andre grunnen til at vi har kontaktet deg. Vi leser på Facebook-siden din at det 2. mai kommer krimboken, Før jeg dør’, med den nye detektiven Sebastian Vinger, et nytt univers og et nytt forlag. Det er din første krimbok på fem år. En fire år gammel gutt forsvinner sporløst fra hjemmet sitt utenfor Drammen. Ingen vitner. Ingen spor. For Vinger blir saken raskt en kamp mot klokken. Jo lenger tid som går, desto mindre er sjansene for å finne gutten i live. Samtidig, i Italia, jager den døende etterforskeren Giovanni Caruso sannheten om en sak som aldri har sluppet taket: For fjorten år siden forsvant fem år gamle Aurora Moretti. Hun ble aldri funnet. Nå vil han ha svar før han selv går ut av tiden. To etterforskere. To forsvunne barn. To saker som tilsynelatende er helt uavhengige av hverandre – men som kanskje likevel henger sammen. Vil Vinger og Caruso rekke å finne sannheten før den forsvinner for alltid?

– Hvorfor har du skrevet boka under et pseudonym (Adam Evander), og hvordan kom du på det navnet?

Dette med pseudonym var faktisk forlagets forslag, og etter litt betenkning, føltes det rett. Som nevnt over her; nytt univers, ny hovedperson og nytt forlag, da passet det perfekt å gjøre dette under nytt navn. Vi vurderte en stund å la min identitet være hemmelig, men så liker jeg veldig godt å møte lesere og bokhandlere, så da valgte vi å være åpne om at det er jeg som er Adam Evander. Det skiller jo også sånn sett fint serien jeg har med Eddi Stubb, som gis ut under fødenavnet mitt.

– Du har skrevet fem bøker om politietterforskeren Eddi Stubb fra Drangedal, som jobbet ved Larvik politistasjon. Hvorfor har du parkert ham?

Jeg kom først med tre bøker med journalist Oskar Myhre i hovedrollen, så overtok Eddi og det har hittil kommet fem bøker med han i føringen. Den hittil siste Eddi Stubb-boken – Så ble det kaldt – vant Sølvkniven for beste krimroman, og jeg hadde lyst til å utfordre meg selv med å gjøre noe annet. Ta med meg alt jeg har lært i skrivingen av de åtte foregående krimbøkene, og skape et helt nytt univers. På mange måter er «Før jeg dør» en ny start, nesten som en debut, noe som gjør det enda mer passende at boken er signert Adam Evander.

– Er det trekk av deg selv i Eddi Stubb og Sebastian Vinger? Du har uttalt dette: «Jeg kryper inni hodet til skurken også, for å se historien fra forskjellige synsvinkler.» Er du skremt hvis drapspersonene også kan ha trekk av deg?

Det er definitivt treff fra meg hos både Eddi og Sebastian, og trolig hos flere av skurkene også. Men det er ubevisst, jeg tenker ikke så nøye over det mens jeg skriver.

– Hvis fortellingene om Stubb og Vinger skulle bli filmatisert, hvilke skuespillere ville du helst se i rollene? Har du bilder i hodet ditt om hvordan de ser ut?

Eddi Stubb-serien ble faktisk plukket opp av et produksjonsselskap, det ble skrevet manus og man kom faktisk så langt som at en hovedrolleinnehaver ble spurt (og var positiv), men så kom det ikke videre. Vedkommende er en profilert og kjent, norsk skuespiller, og hadde garantert gjort en god jobb. Utover det har jeg verken tenkt på film eller mulige skuespillere til Eddi og Sebastian.

– Da du hadde arbeid ved siden av, skrev du bøker grytidlig om morgenen, eller etter at familien hadde lagt seg om kvelden. På hvilke tider i døgnet skriver du mest i dag? Har det hendt at du ikke har fått sove om natta, fordi hodet ditt har vært full av idéer som du har måttet skrive ned?

Tidligere skrev jeg både morgen og kveld, helger og helligdager og ferier. Spør du kona gjør jeg det nok litt fortsatt, men jeg prøver å skille jobb og fritid noe. Nå setter jeg meg ned fra morgenen, og har nok de beste skriveøktene fra rundt 8 til 14. Da trenger jeg ofte en pause, før jeg kan gå løs på en ny økt, dersom det passer seg sånn. Det hender absolutt at jeg ikke får sove på natta, fordi hjernen jobber.

– Jeg vet ikke om du kjenner til historien om da Robert Louis Stevenson skrev Strange Case of Dr Jekyll? Han lyttet til konas kritikk og kastet det første manuskriptet i peisen. Din kone, Line, har nettbloggen Forfatterfrue. Lar du henne lese igjennom manuskriptene dine innen de blir sendt til forlaget? Lar du henne komme med innspill?

Line er en veldig god leser, og særs skrivekyndig. Er det noe jeg lurer på, kan jeg absolutt spørre henne, og flere av hennes ideer finner veien til boksidene. Da jeg begynte å skrive for barn i 2019 var hun til uvurderlig hjelp. Jeg hadde skrevet fem kapitler, og ante ikke om dette traff barn, eller ble for voksent. Line mente sistnevnte, og jeg begynte på nytt. Da fant jeg stemmen og formen, som dannet grunnlaget for kommende barnebøker.

– I bloggen skriver Line at hun kanskje også er på vei til å bli en forfatter. Du har ikke tenkt på å skrive bøker sammen med henne: å bli Larviks svar på Sjöwall & Wahlöö?

Hehe … jeg spurte henne faktisk for et par måneder siden, men hun mente at det potensielt kunne ende i skilsmisse. Det vil jeg jo ikke, så nei, jeg tror ikke det kommer noen bok fra oss sammen.

– Agatha Christie likte å skrive om giftdrap. Har du en favoritt-drapsmetode?

Egentlig er jeg ikke så glad i å ta livet av mennesker, selv om det bare er i boksform. Jeg er mer opptatt av å bli kjent med karakterene, miljøet rundt og hva det er som driver folk til ugjerninger.

– Når du skriver en bok, er historien og gjerningspersonens identitet klar helt fra begynnelsen, eller kommer handlingen til mens du skriver? Har det noen gang hendt at du har endret gjerningspersonens identitet underveis?

I starten skrev jeg veldig på intuisjon, men nå planlegger jeg mye mer. Trolig en nødvendighet, da jeg sjonglerer mange flere prosjekt nå enn i begynnelsen. Jeg skal starte på andre bok med Sebastian Vinger nå, og da har jeg for første gang skrevet ut et grundig plott før jeg begynner å skrive. Så denne gangen vet jeg veldig godt hva som skal skje, og hvem som har gjort det. Ellers har jeg ved flere anledninger endret gjerningspersonen identitet.

– Hvor lang tid bruker du på en bok?

Det er egentlig umulig å svare på, for det varierer veldig. Særlig siden jeg jobber på flere ting samtidig. «Før jeg dør» tok over fire år å fullføre, forhåpentligvis bruker jeg ikke mer enn et år på neste Vinger-krim. Men rundt et år på å komme gjennom alle faser i prosessen, er et greit tidsestimat.

– Det er vel en slags uskrevet kontrakt mellom forfatter og leser at en forbryter ikke skal slippe unna med udåden. Hvis det i en episode av Alfred Hitchcock presenterer var litt tvetydig om en drapsperson hadde sluppet unna, måtte han på slutten komme med en forsikring til seerne om at vedkommende var blitt pågrepet som «en nødvendig gest for moralen». Har du noen gang vært fristet?

Det er flere punkter i denne uskrevne kontrakten mellom leser og forfatter. Jeg har nok ikke nødvendigvis vært fristet til å la gjerningspersonen unnslippe, men jeg lurer jo alltid på årsaken til at vedkommende har begått ugjerningen. Og noen ganger er det jo en bakenforliggende historie som gjør at jeg kan føle et snev av sympati for skurken.

– Du har også uttalt følgende: «Jeg har flere forbilder blant kriminalforfatterne, og medgir gjerne at jeg er inspirert av Harlan Cobens måte å bygge opp historiene på.» Kan du fortelle om dette?

Det er mange forfattere som inspirerer meg. Det som er mest fasinerende med Harlan Coben, er hans evne til å villede. Jeg kan lese og tro at jeg vet hva som skal skje, så hender noe helt annet. Ellers leser jeg mye som ikke er krim, nettopp for å utfordre meg selv, særlig på det språklige.

– Du har sagt at Jørn Lier Horst har vært din inspirasjonskilde. Han har jo den fordelen at han har vært politietterforsker. Du har fått informasjon fra en bekjent i politiet om etterforskerdelen, men føler du likevel at det har vært en hemsko at du ikke har jobbet i politiet?

Jørn er en fabelaktig fyr, og måten han har jobbet seg opp til å bli en av de største forfatteren både nasjonalt og internasjonalt, er både imponerende og vel fortjent. Jeg er egentlig ikke så opptatt av politiarbeid, og prøver stadig å skrive uten at det er så mye etterforskning med. Men så er nå en gang hovedpersonen min politi, så da må jeg jo la ham gjøre jobben sin. Heldigvis har jeg to naboer som begge er politi, så veien til informasjon er kort.

– Du har også uttalt følgende: «Jeg har ikke noe budskap i bøkene mine – mitt mål er utelukkende å overraske leserne med spenning og overraskelser.» Så det betyr at det ikke var en spesiell grunn til at Torstein, en gutt som fant en hodeskalle, hadde Downs syndrom?

Jeg var nok litt for bastant den gangen det ble uttalt, for det er klart, NOE ønsker jeg jo å formidle, og jeg har nok blitt mer opptatt av det med årene også. De første bøkene mine var mer handlingsdrevet, mens nå er jeg mer opptatt av språket og måten historien fortelles. Men jeg har ikke så langt satt meg ned med et tydelig tema eller budskap (i krimbøkene), med ønske om å formidle det gjennom historien.

– I Storbritannia finnes det flere hoteller der det settes opp kriminal-skuespill og gjestene oppfordres til å delta aktivt i å finne morderen. Hvorfor ikke gjøre noe tilsvarende i Larvik, kanskje med deg som cicerone?

Fantastisk idé, jeg er gjerne med på det!

– Har du noe å si til Bøkebloggens lesere til slutt?

Jeg takker for hyggelig intervju, og har du lest helt ned hit, takker jeg så mye for tiden og følget. Ønsker alle lesere av Bøkebloggen alt godt!

 

Morten Bakkeli