Da Alf Prøysen vant larvikingenes hjerter og ble fornærmet av ØPs journalist.

Bøkebloggen har i tidligere artikler skrevet om kjente artister som har opptrådt i Larvik. Den artisten som gjorde størst inntrykk på min mor gjennom sin enkelhet og selvironi, var Alf Prøysen.

Alf Prøysen FOTO: Hamar Stiftstidende / Anno Domkirkeodden / Digitalt Museum

Cirkus Rex-revyen holdt sin premiereforestilling i Larvik i et telt ved Fram stadion mandag 15. august 1949 og to forestillinger neste kveld. Turnéen hadde startet i mai og holdt på fram til slutten av august. Kunstnerisk leder var Herberth. Prøysen var turnéens gjest og trekkplaster. Han hadde en avdeling for seg selv midt i programmet. De andre som var med var Gerd og Otto Nielsen, Fridtjof Mjøen, Inger Jacobsen, Solveig Ballarini (Herberths kone), rulleskøyteartistene «Ruth Ryle Comp», den kinesiske akrobattruppen «Lu Chan Zcai» og «Gaubierballetten».

Ove Røsbak skriver i sin bok Alf Prøysen : Præstvægen og Sjustjerna at Prøysen ikke likte å opptre, og at han gjentok det gang på gang i løpet av de tre månedene som turnéen varte. Hva var årsaken? Den vesle datteren, som kom til å hete Elin Julie, hadde blitt født 26. mars 1949. Prøysen ville mye heller ha vært hjemme og båret henne på armen. Hun skulle gjerne ha blitt løst fra kontrakten med Cirkus Rex-revyen, men det var selvsagt umulig. Om dagene – før forestillingene tok til – likte Prøysen å rusle rundt i gatene og prate med folk. Ofte fikk han gå omkring uten å bli gjenkjent.

Selv om Gerd og Otto ble livlig applaudert for sine duetter, «Ruth Ryle Comp»s prestasjoner ble omtalt som fantastiske og «Lu Chan Zcai» utførte imponerende øvelser, var det ikke de som festet seg i Ellys minne. Hun trakk alltid fram Prøysen.

Elly fortalte at han satte seg på en krakk i midt i manesjen. Mange hadde hørt ham synge i radio, men få hadde sett ham i virkeligheten. Prøysen sa at han kunne se skuffelsen lyse i ansiktene til publikummet. Og så kom det morsomme sluttpoenget: «Så tenker de: Er’e sånn han ser ut da?»

Østlands-Postens journalist Einar Nord anmeldte forestillingen. Han skrev følgende om Prøysen: «Ååååå….. Det var altså Alf Prøysen. Han gjorde sin entre på Cirkus Rex-revyens primitive scene på en beskjeden og stillferdig måte. — Jeg skal først synge «Hain Lars er på Hamar med slakt», sa han. Etterpå braket bifallet løs. Han sang «Den skyldige» og andre, og måtte synge ekstranummer. Han hadde stor og fortjent suksess og vant alles hjerter med sin naturlighet — kall det gjerne oppriktighet. Vi tar neppe feil når vi spår at den Prøysen-epidemien som i noen tid har rast rundt om i landet nå for alvor har fått feste i vårt distrikt.»

Men signaturen H—h. i Østlands-Posten fornærmet Prøysen i et intervju i avisas utgave av 17. august 1949. Han uttalte: «—Men er det ikke fantastisk at en gårdsgutt? —» Prøysen, åpenbart irritert, kom med dette svaret: «— De også, De også. Hvorfor skulle ikke en gårdsgutt kunne skrive viser, og synge viser, like godt som noen annen? Tro ikke at en gårdsarbeider er dummere enn hvilken som helst annen.»

Artikkelen sluttet imidlertid godt: «Skriv ikke for pent om meg – skryt ikke,» sa han da vi gikk. «Jeg er bare et alminnelig menneske, og vil ikke være annet.» «Han er en kunstner av stort format,» sa en forstå-seg-påer etter forestillingen mandag. Hvem har rett, publikum får dømme. Eller er det kanskje det alminnelige ved Alf Prøysen som gjør at han er kunstner?

Melodien «På Hamar med slakt» kan du høre her.

Morten Bakkeli