Hvorfor bruker kommunen feil «fakta» i sin argumentasjon for salg av Ula Badestrender?

Det er urovekkende at noen i kommunen ivrer etter å selge Ula Badestrender basert på feil informasjon, noe som i verste fall kan ende opp som «fakta» på politikernes bord. Uansett hva som skjer, må faktagrunnlaget stemme.

• Det blir feilaktig hevdet at eierforholdet mellom kommunene Larvik og Sandefjord forholder seg 50/50. Det riktige er at Sandefjord eier 8 deler og Larvik 5, fordi i spleisen fra 1948 bidro de 3 andre kommunene med 20 000 hver, (samt 20 000 fra private givere), mens Larvik kommune bidro med bare 5000. (Se overenskomsten som er vedlagt)
• Så hevdes det at kommunen «driver» campingen – antakelig fordi toalettfasilitetene i Ula badestrender nylig måtte oppgraderes og kostet kommunale penger. Men det blir en helt feil framstilling.

Campingen utgjør kun 30% av Ula Badestrender og rommer en nasjonalt unik teltplass og noen få campingvogner. Resten er urørt natur. Uansett om det campes eller ikke, er jo toalettene noe som må fungere for titusenvis av dagsbesøkende i løpet av en sesong.

I en overenskomst av 1948 betegnes toalettene som «nødvendige avtreder». Og det var før campingen startet. Konklusjon: Utgiftene til oppgraderingen av toalettanlegget på Ula Badestrender kan således ikke tilskrives campingen.

• Det hevdes at kommunen fikk campingen av en familie. Det er en umulighet, fordi campingen fantes ikke da kommunene overtok i 1948. Og de 4 kommunene fikk ikke området. Fire kommuner, og noen private sponsorer, kjøpte området til allmennhetens benyttelse. Og de kjøpte ikke en «campingplass». De kjøpte ren natur. Muligheter for telting ble så avtalt «for å holde stedet i driftsmessig stand», og dagens få campingvogner har kommunen selv skyld i å ha tillatt.
• Det aller viktigste dokumentet i denne saken – overenskomsten av 1948 – er tydrligvis ukjent for administrasjonen. Kommunen forholder seg til skjøtene, som er vel og bra, for de tjener også allmennheten. Men kommunalsjefen argumenterte for salg på NRK med at det er en del inne i friområdet som er driftet som camping, og at det koster kommunen penger. Her unnlater han å forholde seg til at overenskomsten av 1948 sier følgende: «forutsetningen er at området skal beholdes som et naturlig friluftsareal» – altså ikke tre ulike areal. Ula Badestrender fikk sitt navn først ved sammenslåingen av de 3 opprinnelige eiendommene i 1948: «som heretter benevnes som «Ula Badestrender» – altså et helhetlig område. De 3 opprinnelige arealene har aldri senere fungert eller vært betegnet som enkelteiendommer. De eksisterer rett og slett ikke lenger – bare historisk – og hypotetisk hvis kommunen bryter overenskomsten. Derfor kan ikke kommunen selge én del.

Betyr det at kommunalsjefen heller vil bryte avtalen ved å prøve å selge hele området som er innbyggernes høyt elskede felleseie – og til fullstendig latterlige priser? Larvik vil da tape store naturverdier for all framtid. Hvor ble plutselig økonomen av?

• I artikkelen «Vi eier bygg vi på ingen måte trenger» på kommunens sider, refereres det til skjøtet av 1948 (Øvre Tenvik) hvor det påhviler en forkjøpsrett dersom kjøperne (i dag Larvik og Sandefjord kommune) skulle begynne utparsellering eller bygsling. Det samme skjer om kjøperne leier ut eller selger det samlede område til annet formål enn friareal eller naturpark.

Er Sandefjord og Larvik villig til å bryte overenskomsten av 1948 og dermed utvilsomt stemples som kommuner vi ikke kan stole på? Vil noen være ingeniøren bak den fremtidige mistilliten og skammen som senere vil ri kommunene som ei mare?

Er det noe kommuneadministrasjon og politikere er avhengig av, så er det tillit, noe som kommer til uttrykk ved valg.

Etter som tiden går, og nye folk kommer inn i styre og stell, mister kommunene ofte sin egen historikk. Da ulovlig oppsatte monstermaster måtte rives i Ula for noen år siden, kjente ikke Larvik kommune til servituttene som forbød slike oppføringer på Oslofjordens Friluftsråds eiendom. Det måtte lokalbefolkningen spa opp. Den samme mangel på kunnskap skjer nå.

Og det samme skjedde da kommunen i strid med avtalen i sin tid spontant nedla styret i Ula Badestrender fordi et politisk oppnevnt medlem kalte det et supperåd. Derfor har ikke Ula badestrender lenger sitt interkommunale styre slik overenskomsten sier.

Forutsetningene for at skjøtene om overtakelse av Ula Badestrender skulle inngås, ble nedfelt i «Overenskomst for Ula Badestrender, vedtatt av kommunestyret 19.06.1948.»

Først da, etter at denne overenskomsten var inngått, hadde selgerne sikkerhet for at områdene skulle komme allmenheten til gode, og at ingen andre med tiden skulle kunne utnytte områdene til økonomisk vinning.

Det bevises herved: Overenskomsten ble signert 19.06.1948. Skjøtene kom henholdsvis 03.11.1948, 25.11.1948 og 10.01.1949. Uten overenskomsten ville skjøtene ikke blitt undertegnet. Derfor er overenskomsten det aller viktigste dokumentet i denne saken.

Så sterkt kjempet selgerne for sine gode hensikter.

Denne overenskomsten var også garantien en rekke private givere måtte ha før de bidro med sine 20 000 kroner i ekstra sponsormidler. De pengene ville ikke blitt gitt uten denne garantien. De ville heller ikke risikere at kommunene skulle finne på selge strendene. Et salg vil derfor være et svik mot gode krefter som bidro med private midler for at Ula Badestrender skulle forbli et naturområde for allmenheten i all fremtid.

Sitat fra overenskomsten punkt 3:

«Ula Badestrender blir de interesserte kommuners felleseiendom i forhold til de bevilgede beløp. Ula Badestrender er ikke gjenstand for salg eller utparsellering, og forutsetningene er at området skal beholdes som et naturlig friluftsareal uten annen bebyggelse enn slike som fordres for et slikt område, så som nødvendige avtreder etc, for å holde stedet i driftsmessig stand.»

Selv et enstemmig kommunestyre kan ikke selge strendene uten ulovlig å bryte avtalen. Skulle de prøve på det, vil det kunne bli rettsaker, og miljøverndepartementet vil utvilsomt trekkes inn. I tillegg kommer skammen kommunene i tilfelle vil påføre seg selv ved slik umoral.

Det må være flaut for dem som nå vil fremme et salg, at eieren av Øvre Tenvik gård, som innehar forkjøpsretten, og som ville kunne profitert på dette, sier i et intervju i NRK: «Det vil være katastrofe om allmennheten blir stengt ute» og kaller initiativet sjokkerende og helt unaturlig. Godt vi har slike folk blant oss, som har både hode og hjerte på rett sted.

Her er overenskomsten, Ula camoing Overenskomst 1948.

Med til historien hører også dette: I 1979 kastet Norsk Automobil-Forbund seg over Ula Badestrender og ville gjøre området om til et asfalt-inferno og kommersialisere det til det ugjenkjennelige. Det ble en hard kamp som forkjemperne for allmennheten vant. I kampens hete ble den legendariske rådmannen i Sandefjord, Finn Sandberg, kontaktet for å klargjøre intensjonen bak overdragelsen av Ula Badestrender. Her gjengis hans brev, Ula badestrender Finn Sandbergs brev side 1 og Ula badestrender Finn Sandbergs brev s2

Barn og unge, våre etterkommere og allmennheten må ikke miste Ula Badestrender. Strendene verken kan eller må selges. Eierskapet må ligge der det ligger i dag. Men det finnes sikkert måter man kan drifte stedet annerledes på. Men man må bruke kløkt også her. Det finnes nok av krefter som vil kunne utnytte en slik situasjon.

Det er når det blir slik hastverk som i denne saken, og når det blir så vanskelig å få ut informasjon, at man lurer på hva som skjer. Kommunene må spille med åpne kort. Hvorfor haster det så med å selge – etter 80 år (og mer enn det) med trivsel og glede for alle?

Jeg ser med stor glede at politikere flagger riktig side, men det ligger også store farer for allmennheten når det gjelder eventuelle endringer i driften. Her gjelder det å holde hodet kaldt! I dag fungerer Ula badestrender meget godt.

Louis Jacoby

Foto fra Ula Badestrand. Foto: Gro Engebretsen. Tillatelse til bruk er ok.