Noen tanker fra en mor midt i skolesaken.

Jeg er oppgitt.

Denne skolesaken har pågått siden i høst for min del. For innbyggerne i Hvarnes har den pågått i mange, mange år.

Foreldre rundt om i Larvik har brukt enorme mengder tid på å lese dokumenter, gå gjennom tall og stille kritiske spørsmål til denne prosessen. Vi har pekt på konkrete feil i grunnlaget som skal brukes når kommunen skal vurdere ny skolestruktur. Likevel har fakta blitt avfeid.

Et av argumentene jeg stadig blir møtt med fra politikerne, er at små skoler ikke gir barna et godt nok pedagogisk tilbud. Flere av oss har påpekt at det ikke stemmer. Undersøkelser viser at barn gjør det minst like bra faglig på små skoler. Ofte opplever de også høyere trivsel.

Lærerne kjenner elevene. De har tid til hvert enkelt barn. Relasjonen mellom lærer og elev blir tettere. I små miljøer er det også lettere å oppdage og stoppe mobbing tidlig, fordi de voksne faktisk kjenner barna og har oversikt.

Vi må endre tilnærmingen om at barn går på skole for å sitte og ta inn informasjon. Skolehverdagen handler også om positiv relasjonsbygging og å gi barn egenskaper som gjør at de en dag blir gode voksne.

Jeg har ofte tenkt på én ting: Hva skjer hvis vi står igjen med bare noen få skoler i Larvik kommune? Hva om barnet mitt ikke skulle trives på den nye “nærskolen”, eller bli utsatt for mobbing? Da har man plutselig ingen andre skoler å bytte til i «nærmiljøet».

Et av de siste argumentene som har kommet på bordet, er at det er færre lærere, og at kommunen må bruke ressursene smartere. Men er vi sikre på at større klasser er løsningen? Hva om det heller er en del av problemet? At nettopp større klasser gjør at lærere slutter, og at vi til slutt sitter igjen med enda færre lærere.

For barna betyr nærskolen også noe helt konkret. Kortere dager. Mindre bussing. Mulighet til å gå til og fra skolen. Mer tid til lek, venner og fritidsaktiviteter.

Så er det økonomien. Hvarnes skole koster rundt 750 000 kroner i året å drifte, hvis man ser bort fra lønn til lærerne (som de uansett må fortsette å lønne). Staten gir kommunen et tilskudd per skole som i dag ligger omtrent på samme nivå som det koster å drifte Hvarnes skole. I praksis dekker dette tilskuddet driften av selve skolebygget. Likevel velger man nå å legge til grunn at dette tilskuddet kan forsvinne om to år, og da fremstilles Hvarnes skole som en stor økonomisk belastning.

Men til syvende og sist handler ikke dette bare om skoledrift og kroner.

Kommunepsykologen i Larvik sa selv fra scenen på Sliperiet i høst at vi fremover må bli flinkere til å ta vare på hverandre og se hverandre i lokalmiljøene for blant annet å bedre den psykiske helsen. Bli kjent med nabo’n, rett og slett. Slik det er i dag, har kommunen allerede lagt til rette for det.

Nærskolen er en viktig møteplass i Hvarnes. Der møtes foreldre. Der vokser barna opp sammen. I Hvarnes er barna også heldige som ofte får besøk av bygdekvinnelaget som stiller opp. Slik bygges relasjoner mellom generasjoner over tid.

Til slutt handler dette egentlig om noe større.

Hva slags samfunn vil vi at barna våre skal vokse opp i?

De er tross alt fremtidens voksne.