Fredag var siste dag i rettssaken med prosedyrer fra begge parter.
Bøkebloggen fulgte siste dag i retten via videolink.
Prosedyre saksøker fremført av advokat Sam E. Harris .
John Markus Lervik og advokat Sam E. Harris. Foto: Bøkebloggen
Advokat Harris starter med å henvise til en artikkel som er skrevet av advokat Henrik Søvik, «Tolkning av enkeltvedtak».
«Artikkelen handler om tolkning av enkeltvedtak. Dette er et tema som ikke er underlagt grundig behandling i juridisk teori tidligere, til tross for at enkeltvedtak er en sentral del av forvaltningsretten. Først viser artikkelen at det er vedtaksslutningen som er tolkningsobjektet ved tolkning av enkeltvedtak. Deretter viser artikkelen at domstolene har kompetanse til å tolke enkeltvedtak og hvilke typer saker hvor tolkning av enkeltvedtak kommer opp for domstolene. Etter dette viser artikkelen at høyesterettspraksis tilsier at det ikke er ett bestemt formål med tolkningen av enkeltvedtak, i motsetning til hva som har blitt hevdet i juridisk teori. Høyesterett er mer opptatt av konkrete tolkningsmomenter enn tolkningsformål. Artikkelens største del analyserer hvilke tolkningsmomenter som er relevante og hvilken vekt disse har i avveiningen mot andre tolkningsmomenter. Samlet sett viser artikkelen – som særlig bygger på høyesterettspraksis – hvordan de rettigheter og plikter som følger av et enkeltvedtak skal fastlegges.» Se artikkel
Harris satte så fokus på rammesøknad i 2005 og bygging av hytten i 2006. Både arkitekt og byggmester bekreftet i vitneboksen at det var enighet hos alle parter om at den nye hytten ble bygd som erstatningshytte med den samme høyden som var på den gamle.
Advokaten kommer så inn på hva som er viktigste i en byggesak. Det er en situasjonsplan. Kommunens ansvar er å godkjenne søkers plassering av hva som er tegnet inn i en situasjonsplan. Det er begrensinger for hvor mye kommunen kan kreve endringer av plasseringer.
Det er det som er tegnet som er riktig. Det er lettere å gjøre feil når en skriver inn tall. Det var sikre tall for kotetall for den gamle hytten.
Når Larvik kommune godkjenner søknaden i 2005 så skulle dette vært tegnet inn i kommunens systemer.
I følge arkitekt Bente Kronen så er tallet 6,8 et hjelpetall som er brukt for tegne hytten inn i terrenget.
Legger ved påstandsgrunnlag som er sendt inn fra Sam E. Harris i sluttinnlegget til Vestfold tingrett.
«Saken gjelder hvorvidt saksøkers hytte er bygget slik det ble gitt tillatelse til ved byggetillatelse fra 2005. Svaret beror på en tolkning av byggetillatelsen.
På en tegning fra byggesaken er det påført et tall for kotehøyde («6,8») som beror på feilberegning av kotehøyden for en eldre hytte som skulle rives. Men samme tegning viser også den nye hytten med samme beliggenhet og samme høyder som den gamle hytten. Ved harmonisering av det som dermed er motstridende opplysninger i tegningene, må det legges mest vekt på det som helt entydig vises som lik plassering og kotehøyde som den gamle hytten. Det er ikke noe faktisk eller rettslig som tilsier annet enn at feilangivelsen kunne og skulle vært rettet under behandlingen av byggesaken i 2005.
Det foreligger ingen ordlyd knyttet til byggetillatelsen fra 2005 som sier noe om kotehøyden. Hyttens plassering, slik den er vist på situasjonsplanen som er den av tegningene, og angivelsen av lik høyde som for den eldre hytten, gir objektive holdepunkter for at tillatelsen innebar tillatelse til å bygge den nye hytten med samme kotehøyde som den gamle.
Også forholdene på stedet tilsier det samme, da en ellers måtte gjort mer omfattende inngrep i terrenget.
Det er heller ikke spor av at noen involverte hos daværende søker, hos de utførende, eller på kommunens side, har hatt annen oppfatning enn at den nye hytten skulle ha samme kotehøyde som den gamle. Hytten ble også bygget i henhold til dette.
Statsforvalteren har ikke forholdt seg til at saken, etter korrigering og presisering fra saksøkers advokat, gjaldt hvorvidt eksisterende hytte er i samsvar med byggetillatelsen fra 2005. I samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper skulle Statsforvalteren forhold seg til saksforholdet slik det forelå på vedtakstidspunktet. Feil forståelse av eldre tegninger m.m. fra ansvarlig søker ved oppstart av saken om ettergodkjenning, sperrer ikke for korrigeringer frem til vedtakstidspunktet.
Siden statsforvalteren ikke har lagt til grunn riktig forståelse av hva byggetillatelsen fra 2005 innebar, er Statsforvalterens vedtak ugyldig.
Subsidiært, dersom saksøkers forståelse av tegningene og byggetillatelsen fra 2005 ikke legges til grunn, gjøres gjeldende at Statsforvalteren har basert sin tilsidesettelse av kommunens vedtak på feil oppfatning av faktum av betydning for vurderingen av hvo uheldig kommunens vedtak var. Det riktige er at synlig bygningsflate sett fra sjøsiden, ville vært uforandret.»
Følgende påstand ble lagt frem av advokat Sam E. Harris:
- (1) Vedtak fattet av Statsforvalteren i Agder datert 21. mai 2021, er ugyldig.
- (2) John Markus Lervik tilkjennes sakskostnader.
Prosedyre saksøkte fremført av advokat Hilde Lund fra Regjeringsadvokaten.
Advokat Hilde Lund til venstre. Foto: Bøkebloggen
Advokat Lund starter opp med å si at Staten opprettholder sitt standpunkt etter å ha hørt vitner.
Hun mener at Planutvalget ikke har kompetansen til gi dispenasjoner
Feil i rammesøknader. Tiltakshaver har plikt til gi de rette opplysninger. Ansvarlig søker har ansvaret for at riktige informasjon og dokumenter blir sendt inn i søknaden. Ansvarlig søker har et stort ansvar hvis det er feil og mangler i søknaden.
Legger ved påstandsgrunnlag som er sendt inn fra advokat Hilde Lund i sluttinnlegget til Vestfold tingrett.
«Saken gjelder gyldigheten av Statsforvalteren i Agder sitt vedtak 21. mai 2021 (DS s. 97), hvor Larvik kommunes dispensasjonsvedtak av 20. oktober 2020 (DS s. 91) ble omgjort. Dispensasjonssøknaden omfatter en rekke forhold knyttet til rammetillatelsen gitt i 2005 (DS s. 23), men denne saken er av saksøker begrenset til å gjelde dispensasjonen knyttet til hyttas gesimshøyde.
Slik saken er anlagt, er det første sentrale spørsmålet knyttet til hvorvidt hyttas gesimshøyde «as built» er avhengig av dispensasjon, noe som beror på hvordan rammetillatelsen fra 2005 skal forstås.
Staten gjør gjeldende at statsforvalteren korrekt har lagt til grunn at rammetillatelsen fra 2005, sett i sammenheng med søknaden, må forstås slik at gesimshøyden (hovedtak) skulle være maks 6,8 meter målt fra høyde over havet (normal vannstand), altså kotehøyde, slik også ansvarlig søker siv.ark. Sverre Glåmseter på vegne av saksøker forfektet ved den reviderte dispensasjonssøknaden (etterhåndssøknad) i 2019/2020 (DS 35).
Det er etter statens syn ikke grunnlag i sakens dokumenter for saksøkers nåværende syn om at rammetillatelsen fra 2005 tillot en høyde lik den hytta som stod der fra før og som ble revet. Det er, slik staten ser det, ikke relevant om søknaden som lå til grunn for rammetillatelsen fra 2005 inneholdt feil, og det er heller ikke relevant hvordan de som var involvert i søknads- og byggeprosessen forstod søknaden og rammetillatelsen.
Partene er enige om at dersom retten legger til grunn statens forståelse av rammetillatelsen fra 2005, er tiltaket avhengig av dispensasjon. Det er på det rene og uomstridt at hyttas gesimshøyde overstiger en kotehøyde på 6,8 meter, og staten mener kommunens opplysninger om at økningen utgjør 83 cm (DS s. 310), som igjen bygger på opplysninger fra ansvarlig søker Glåmseter (DS s. 50), må legges til grunn.
Partene er videre enige om at dersom retten legger til grunn saksøkers forståelse av rammetillatelsen fra 2005, er vedtaket ugyldig. Dette innebærer i praksis at kommunen deretter må vurdere og ta stilling til om hyttas høyde er lik (eller lavere enn) høyden på hytta som stod der fra før og er revet.
Forutsatt at retten er enig i statens forståelse av rammetillatelsen fra 2005, er det andre sentrale spørsmålet knyttet til dispensasjonsvurderingen.
En kotehøyde over 6,8 meter forutsetter dispensasjon etter pbl. § 19-2 fra byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjø (strandsonevernet), jf. pbl. § 1-8 andre ledd og fra arealformålet i kommuneplanen (LNF-formål), jf. pbl. § 1
Vilkårene for dispensasjon lyder slik:
«Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra […] blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering».
Vilkårene er kumulative, og utgjør et rettsanvendelsesskjønn som retten kan prøve fullt ut, jf. bl.a. Ot.prp. 32 (2007-2008) nr. 32 s. 242.
Det påpekes innledningsvis at det er et gjeldende forvaltningsrettslig prinsipp at man ved behandling av søknad av allerede utførte tiltak etter plan- og bygningsloven skal vurdere søknaden som om tiltakene ikke var påbegynt/utført. Det skal med andre ord ikke være lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Det påpekes også innledningsvis at det følger av pbl. § 19-2 fjerde ledd, slik den lød på vedtakstidspunktet, at kommunen ikke bør dispensere fra.
Staten gjør gjeldende at statsforvalteren korrekt har lagt til grunn at hensynene bak strandsonevernet og LNF-formålet blir «vesentlig tilsidesatt» dersom dispensasjon gis. Relevante hensyn i denne sammenheng er særlig allmennhetens behov for rekreasjonsområder, samt de natur- og landskapsinteresser som gjør seg gjeldende i området. Statlige retningslinjer tilsier en svært restriktiv praktisering av slike dispensasjoner i strandsonen. Hytta ligger ca. 25 m fra sjøen, og eksponert og synlig i landskapsbildet fra sjøen. En økning av kotehøyden på 83 cm vil etter statens syn utvilsomt gi hytta en vesentlig mer dominerende fasade mot sjøsiden.
Staten gjør videre gjeldende at «fordelene ved å gi dispensasjon ikke er klart større enn ulempene». Staten kan ikke se at saksøker har underbygget noen fordeler som er relevante her. Det forhold at hytta må antakelig må rives dersom dispensasjon ikke gis, og de konsekvenser dette får ift. forsøpling/ressurssløsing mv., er ikke relevant ved dispensasjonsvurderingen. Det vises til det forvaltningsrettslige prinsippet påpekt ovenfor. Slik staten ser det, er ulempene ved å gi dispensasjon derimot betydelige. Det vises her særlig til de konsekvenser en dispensasjon får for allmennheten, som må tåle en hytte som er mer eksponert og synlig fra sjøsiden enn det som var tiltenkt, og ikke minst til de ringvirkninger en dispensasjon kan få for andre saker (presedenshensyn). Uansett, dersom retten skulle være av den oppfatning at også ulempene er beskjedne, er ikke dette tilstrekkelig til å innvilge dispensasjon i en situasjon hvor fordelene er så vidt svake, jf. SOM- 2015-3269 og Borgarting lagmannsretts dom 15. desember 2020.
Samlet sett gjør staten gjeldende at de kumulative vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 annet ledd ikke er oppfylt, og dispensasjon kan derfor ikke gis.»
Følgende påstand ble lagt frem av advokat Hilde Lund fra Regjeringsadvokaten:
- Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet frifinnes.
- Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet tilkjennes sakskostnader.
Retten ble hevet ca 1215 og dommer meddelte at dom i saken vil falle om ca 2 uker.
Kontakt oss gjerne på mail adresse : bokebloggen@gmail.com hvis dere har noe på hjertet.
